The Norwegians are, essentially, a decent and polite people. However the can come across as rude. This is because they view politeness as an unnecessary social interaction and try to avoid it. (…) Eye contact and conversations with strangers are avoided which is why, if a Norwegian bumps into someone on the
40
street, he will not apologize. Apology opens up to the possibility of a conversation, and as no
Norwegian wants to enter into a conversation unless he absolutely has to, starting one without just cause is far more impolite than bumping into someone (Dan Elloway 2013: 37).
Reisebokforfatter Dan Elloway gir ovenfor en stereotypisk beskrivelse av nordmenn på samme tid som den belyser hvordan nordmenn oppleves av andre nasjonaliteter. Slike beskrivelser har jeg funnet nyttig i min tolkning av mitt materiale fordi det gir en utenforståendes blikk på noe som er for meg oppleves som normalitet. Menneskers
samhandling og atferd i det offentlige rom i Norge har også blitt skrevet om av, blant annet, Longva (2002) og Gullestad (1989) og jeg vil videre i dette kapittelet bruke deres perspektiver for å analysere mitt materiale og til å argumentere for hvordan den sosiale samhandlingen og sosialiteten på Bybanen dannes og opprettholdes.
Under mitt feltarbeid er det spesielt noen samhandlingsmønster som har blitt veldig tydelige, blant annet hvordan folk forholder seg til hverandre inne på Bybanen eller på bussen.
Eksempler på slike typiske trekk har jeg belyst i det etnografiske eksemplet over, og jeg vil nå nevne noen mer generelle observasjoner jeg har gjort. Hvis det er mange ledige sitteplasser på Bybanen, er det vanlig at de som reiser alene setter seg innerst på en toseter. Selv om det da er et ledig sete så vil neste mann veldig ofte sette seg på neste toseter. På denne måten fylles ett sete på hver rad med tosetere seg opp raskt. Og så lenge det er helt ledige plasser, vil de fleste sette seg for seg selv. Personer i reisefølge forsøker å sette seg sammen. I de tilfellene
sittegruppene er ledige vil ofte grupper på to sette seg på disse, og gjerne slik at de sitter med ansiktet mot hverandre og at kroppsdelene ikke kommer i kontakt med hverandre.
Verbal kommunikasjon mellom passasjerene som reiser alene er ofte ikke-eksisterende. I tilfeller hvor det sitter en eller flere på alle toseterne og sittegruppene, setter personer seg vedsiden av andre. Kommunikasjon mellom disse inkluderer sjeldent mer enn spørsmålet «Er det ledig her?» eventuelt «Kan jeg sitte her?». Hvorpå reaksjonen fra motparten ofte kun består av ett godkjennende nikk med hodet eller et kort «ja». I noen tilfeller kan motparten svare «Ja, selvfølgelig» på sistnevnte spørsmål. Utover dette er kommunikasjonen minimal. Mange spør heller ikke om setene er ledige, og mange mennesker tar det som en selvfølge at de kan sette seg, selv om det står poser eller bagger på det ledige setet. Det å sette poser og bagger på setet vedsiden av seg blir av noen brukt strategisk for å hindre at de må sitte vedsiden av noen andre.
41 I innledningen nevnte jeg hvordan banen er inndelt i forskjellige områder. Et stort område er laget for rullestolbrukere, personer med barnevogn og andre mennesker med
bevegelighetsproblemer. Selv om disse områdene har skilter som spesifiserer hvem som kan benytte de blir plassene ofte benyttet av passasjerer som ikke tilhører disse kategoriene. Ungdommer spesielt sitter ofte på disse plassene og dette forekommer selv når Bybanen er nærmest tom. Vekterne forsøker av den grunn å bistå de som trenger og har krav på
handikapplassene og dette gjøres blant annet ved at vekterne ber passasjerer gi fra seg sine plasser til de som trenger dem.
Når man har barnehager og småbarnsforeldre på banen viser man at man har sett de og passer på. Noen tenker ikke over hva de gjør og da må vi tenke for de. Man har ett ekstra øye med eldre og små barn, slik at de blir behandlet bra. På natten så er det ekstra fokus på de mennene som setter seg vedsiden av jenter de ikke kjenner på banen og jentene tydelig ikke liker dette.
Karin
Når to ukjente sitter sammen på en toseter er atferden ofte den at personen nærmest vinduet stirrer ut av dette, mens den andre stirrer rett frem, ser på sin mobil eller leser. I tilfeller hvor noen har bekjente i nærheten kan kommunikasjon mellom disse oppstå om de sitter i
umiddelbar nærhet av hverandre. Et eksempel på dette er gutten som snakker med kameraten sin som satt på raden vedsiden av seg, mens jenta i setet vedsiden av han holdt seg for seg selv15.
Forklaring på hvorfor nordmenn unngår slike anledninger for «smalltalk» kan forklares med den generelle respekten for andres tid og personlige sfære. Selv om man sitter nærme noen betyr ikke det at kroppslig kontakt (for eksempel at armene kommer borti hverandre) er akseptabelt. Av denne grunn holdes kroppsdeler som armer og bein tettest inntil kroppen. Dette gjøres for å ikke ta opp så mye plass og for å respektere andres personlige sfære. Kvinner har ofte sekken eller vesken på fanget og armene rundt denne. Denne atferden er
15 Mine observasjoner er i stor grad gjort på formiddag, ettermiddag, kveld og natt, og det er mulig oppførselen kan være en annen på morgenen.
42 også vanlig å oppleve på andre former for kollektiv transport, slik som tog og fly. Mennesker som tar opp mer plass enn nødvendig og som «breier seg ut», bli ansett som uhøflige16.