Institusjonene legges til Oslo indre øst

There is a history of imaginary geographies whitch cast minorities, ‘imperfect’ people, and a list of others who are seen to pose a threat to the dominant group in society as polluting bodies or folk devils who are then located ‘elsewhere’ (….) it might be some spatial periphery, like the edge of the world or the edge of the city. (Sibley 1995:49) På tross av at sone- og segregeringsmønstrene i byen nok var viktige i forhold til hvordan nedre Akerselva etablerte seg som et rom for marginale kulturer, så kan det argumenteres for at sentrale aspekter ikke fanges tilfredsstillende gjennom en tilnærming som vekt legger slike aspekter. Et forhold som har fått liten oppmerksomhet, også hos historikere som Kjeldstadli og Bull, er hvordan nedre Akerselva tidlig – gjennom offentlig politikk - ble regulert som et stedfor avvik og utstøtte grupperinger. Vel var denne delen av byen en sone for arbeidere og fattige, men det var også et spesielt trykk av avvik og marginalitet her. I det neste vil jeg argumentere for at dette kan sees i sammenheng med praksiser av kontroll og regulering av bestemte uttrykk og kulturer i byen.

Michel Foucault tar i Galskapens historie (2000) for seg det han omtaler som ”den store innesperringen” av sosiale grupperinger i konflikt med storsamfunnets bilder av rettmessig moral og orden. Foucault peker på hvordan fattige, arbeidsløse, forbrytere og gale i Europa på 16-1700-tallet representerte et diffust, uklart og ikke-diagnostisert avvik. Dette avviket hadde sin plass ved de store interneringshusene, som var halvt rettslige og halvt administrative redskaper for ordne og kontrollere ”moralsk villfarelse”. Avviket hadde sitt sted. I løpet av 1800-tallet utviklet psykiatrien seg og de gale ble skilt ut fra de fattige og de kriminelle. De

40

”sinnsyke” fikk nå sin plass ved hospitalet, mens nye tiltak ble rettet inn mot det øvrige avviket.

Litt på samme måte var beltet langs Akerselva et område som bar preg av fattigdom, arbeidsløshet, kriminalitet og spetakkel. Med dagens terminologi var det nok også en opphopning av diagnoser, som ennå ikke hadde fått sitt språk. Men med 18- og 1900-tallets psykiatri, og stadig flere hjelpeinstanser i skjæringen til kontroll, er det dette som skjer. Områdets ”beboere” forblir der, de har sin plass ved Akerselva, men de får nye diagnoser og nye juridiske betegnelser. Med dette vokser det også frem et nytt hjelperegime, som limer dem ytterligere fast. Et stor gruppe mennesker blir pasienter og klienter i disse institusjonene. De får sitt dagligliv i dette området.

Dette kommer spesielt til syne ved etableringen av Prins Christian Augustus Minde i Storgata 36 på begynnelsen av 1800-tallet. ”Prindsen” kom i utgangspunktet i stand som

disiplineringshus og tvangsanstalt etter at det tidligere tukthuset i Storgata 33 gikk over til ren fengselsvirksomhet (Blomberg 2006:7). Wenche Blomberg, som har skrevet Prindsens

historie, uttrykker at ”Stiftelsen ble opprettet først på 1800-tallet av noen velhavende borgere som var bekymret for mengden av fattige, tiggere og løsgjengere.”41 Blomberg gir uttrykk for at Prindsen var ment som et samlingssted for ”utstøtte av mange slag” (Flood 2002).42

Institusjonens omliggende kvartal omtaler hun som ”de fattiges kvartal”. Her var elendigheten samlet. I Prindsenkvartalet var det stadige utbygginger. Ikke bare på grunn av et økende press av folk som skulle innkvarteres, men også fordi det medisinske og rettslige apparatet etter hvert fikk nye begreper om sykdom og de sosialt utstøtte (Blomberg 2006:13).

Ved midten av 1800-tallet ble også en ny fattigstue anlagt i strøket. Tidligere hadde

fattighuset hatt tomt på ”Saugbanken”, omtrent der man i dag finner nedgangen til T-banen på Jernbantorget, men ble flyttet når jernbanen ble lagt hit. Dette var da ikke lenger en ”avkrok” i byen, og ble av den grunn sett som en uegnet plass for fattighuset. Beboerne ble forflyttet til den nye fattigstuen med plass til 257 fattige og 106 kronisk syke ved Kroghstøtten, ett kvartal øst for Prindsen (Flood 1997).43 Her ble det i 1863 også innrettet et sykehus for 70-80

41

Wenche Blomberg sitert av Ellen Røsjø (2005) 42

I 1829 ble deler av anstalten skilt ut som ”sinnsykehus”. I tiden fra 1905 til 1908 ble asylfunksjonen flyttet til gården Dikemark i Asker (Flood 2002).

43

Her hadde byens første ”syge-fattighus” blitt etablert allerede på midten av 1700-tallet særlig rettet mot fattige ”krøplinger og sengeliggende” (Flood 2000).

personer spesielt rettet mot ”det store Antal løsagtige Kvinder” (Flood 2000). Et bredt spekter av sosialt utslåtte var nå samlet i området. Det kan argumenteres for at uttrykket av problemer og elendighet ble ytterligere befestet av den tilliggende kolerakirkegården på Ankerløkken og det tungt forurensende Christiania Gasværk.

Etableringen av denne delen av byen som en avkrok for den marginale befolkningen hadde nok en nær sammenheng med aspekter som er nevnt tidligere, som industri og

segregeringsmønstre. Men etableringen av et institusjonsapparat med kontroll og

velferdssiktemål var trolig avgjørende for nedfellingen av sosial marginalitet i dette området. Sporene av ”hjelp og kontroll” ble sterke. Man kan ane at marginalitetsnærværet i disse områdene til en viss grad ble produsert av et offentlig apparat som favnet disse miljøene sammen i denne delen av byen. Avviket ble henvist ut av de fornemmes synsfelt og vekk til byens forslummede bakrom.