Norske premisser
En diskursanalyse av regjeringens
og mediers oppfatning av Russland
Andrea Sofie Nilssen
Masteroppgave ved institutt for statsvitenskap
UNIVERSITETET I OSLO
III
Norske premisser
IV
© Andrea Sofie Nilssen 2015
Norske premisser. En diskursanalyse av regjeringens og mediers oppfatning av Russland. Andrea Sofie Nilssen
http://www.duo.uio.no/
Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo Antall ord: 33 827
V
Sammendrag
Denne studien undersøker hvilke ideer vi i Norge legger som premisser i møte med Russland, belyst gjennom konflikten i Ukraina. Ved å benytte en konstruktivistisk tilnærming, ligger det til grunn for denne studien at mennesker forstår og tilegner seg kunnskap om verden ut fra et sett med ideer, og at disse ideene igjen har innflytelse på prosesser i internasjonal politikk. Med bakgrunn i denne tilnærmingen retter studien søkelyset mot meningsdannelsen omkring Russland på innsiden av det norske samfunnet for å få tak på hvilke premisser vi legger til grunn for vår oppfatning av Russland.
Gjennom å analysere uttalelsene til tre norske statsråder i løpet av konflikten i Ukraina, har studien forsøkt å kartlegge hvilke diskurser den norske regjeringen kan plasseres innenfor når de uttaler seg om Russland, for så å se på om regjeringens diskurser gjenspeiles i tre norske avisers (Aftenposten, VG og Nordlys) meningsbærende artikler. Ved å benytte diskursanalyse som teori og metode har analysen rettet fokus mot det kognitive og normative fellesskapet som kommer til uttrykk gjennom språket. Analysen av statsrådenes uttalelser viser at de trekker på to overordnede diskurser når de uttaler seg om Russland; en vestlig diskurs og en diskurs som vektlegger viktigheten av å opprettholde et godt samarbeid med Russland i nord. Forholdet mellom de to diskursene er hierarkisk, ved at den vestlige diskursens premisser er overordnet den alternative naboskapsdiskursen. Derfor oppstår det heller ikke konflikt eller reell innkonsistens i den norske regjeringens utlegninger i forbindelse med
Ukraina-konflikten. Analysen av avisene viser at alle tre først og fremst skriver seg inn i regjeringens vestlige diskurs. Implikasjoner er at den vestlige diskursens hegemoni muliggjør en politisk konfrontasjonslinje overfor Russland, der naboforholdet og samarbeid i nord tones ned. Og i og med at politikere og media er viktige premissleverandører for meningsdannelsen i
opinionen, synliggjør diskursanalysen også viktige premisser for opinionens oppfatning av Russland.
VII
Forord
Ideen til denne oppgaven fikk jeg våren 2014, under mitt opphold som utvekslingsstudent i St.Petersburg. Dette var samtidig med at situasjonen i Ukraina eskalerte, og mens jeg på den ene siden oppdaterte meg på dette via norske aviser, ble jeg av min russiske foreleser servert perspektiver på denne konflikten som jeg ikke kunne finne i de norske avisenes artikler. Jeg vil takke mine to veiledere, Andres Kjølberg og Øivind Bratberg. Anders for å ha
tydeliggjort for meg at det lå en mulighet for en interessant studie i det jeg presenterte for han, og for å ha delt sin brede kunnskap om Russland med meg. Og Øivind for gode metodiske refleksjoner, en uvurderlig optimisme, og god og konkret tilbakemelding gjennom hele oppgaveprosessen.
Sist, men ikke minst, takk til min kjære far. Som til tider har vært så engasjert i prosjektet at det har gått ut over nattesøvnen hans.
Eventuelle feil i avhandlingen er selvsagt mine.
Oslo, mai 2015
Andrea Sofie Nilssen
IX
Innholdsfortegnelse
1 Innledning ... 1
1.1 Hvorfor Russland? ... 1
1.2 Oppgavens formål og problemstilling ... 2
1.3 Analytisk tilnærming ... 3
1.4 Oppgavens struktur ... 5
2 Forholdet mellom Norge og Russland ... 6
2.1 Slutten på Den kalde krigen: En ny verdensorden ... 6
2.2 Norge og Russland ... 10
2.4 Konflikten i Ukraina ... 15
2.5 Oppsummering ... 18
3 Analytisk rammeverk ... 20
3.1 Ideer og interesser i internasjonal politikk ... 21
3.2 Diskursanalyse som teori og metode ... 23
3.3 Fremgangsmåte ... 32
4 Regjeringens russlanduttalelser ... 35
4.1 Analytisk tilnærming og valg av analysemateriale ... 35
4.2 Tekstanalyse ... 37
4.3 Regjeringens Russlands-diskurser ... 49
4.4 Implikasjoner av regjeringens ideer ... 52
5 Kartlegging av sentrale aviser ... 55
5.1 Valg av analysemateriale ... 55
5.2 Empirisk analyse... 60
X
6 Avslutning ... 78
6.1 Hovedfunn ... 78
6.2 Ideer, aktører og endring ... 80
6.3 Metodologiske betraktninger og forslag til videre forskning ... 81
Litteraturliste ... 84
Appendiks 1 ... 89
Appendiks 2 ... 91
Tabeller
Tabell 4.1: Sentrale ideer i Ine Eriksen Søreides uttalelser ... 42Tabell 4.2: Sentrale ideer i Børge Brendes uttalelser ... 47
1
1 Innledning
”Det vil aldri være mulig å komme utenom diskursene og se den rene sannhet – fordi sannhet i seg selv alltid vil være en diskursiv konstruksjon”
(Jørgensen og Phillips 2002:49).
Over 20 år etter Den kalde krigens slutt, kan man, ifølge historikeren Paul Sanders, hevde at det er mer som skiller enn som forener Russland og Vesten, uavhengig av hvor mange ganger ”reset-knappen” har blitt trykket på (Sanders 2013). Noen peker på at motsetningen speiler geopolitiske trekk, med andre ord, at det vanskelige forholdet rett og slett skyldes kamp om økonomisk, politisk og militær makt og det faktum at det store, men sårbare Russland ligger kloss inntil et samlet Europa. Denne masteroppgaven retter fokus mot en annen
fortolkningsramme, nemlig antagelsen om at Russland er ”annerledes” og at Vestens politikk overfor Russland (og især russisk ekspansjonisme) må ha dette som utgangspunkt. Med bakgrunn i konflikten i Ukraina, retter denne studien søkelyset mot hvordan Russland oppfattes i Norge; hvilke ideer som legges til grunn når man uttaler seg om landet i øst.
1.1 Hvorfor Russland?
Russland er interessant av flere grunner. Først og fremst fordi man i Vesten har et behov for å forstå Russland. I nyere tid har dette kanskje mest av alt sammenheng med at Sovjetunionen sto i et direkte motsetningsforhold til Vesten gjennom Den kalde krigen. Vesten, som representerte verdier som demokrati, markedsliberalisme og åpenhet, og Sovjetunionen som representerte en sosialistisk samfunnsstruktur gjennom kommunismen, planøkonomi og mer lukkede samfunn. Med Sovjetunionens sammenbrudd og Den kalde krigens slutt i
begynnelsen av 1990-årene, var det mange som trodde at Russland nå ville se til Vesten når de skulle bygge opp nye samfunnsstrukturer. Men som antydet i innledningen, kan det i dag se ut som at dette ikke var tilfelle. Selv om Vesten og Russland har tatt store steg i retning av et godt partnerskap, er det lett å nikke anerkjennende når Peter Normann Waage skriver at Russand har blitt sitt eget sted (Waage 2014:9).
At de to partene har ulike interesser i det internasjonale samfunn, har ved flere anledninger kommet klart til uttrykk. Disse motsetningene har særlig gjort seg gjeldende i Sentral- og
Øst-2
Europa, der Russland har reagert på utvidelsen av vestlige institusjoner. Dette gjelder først og fremst gjennom ulike runder med NATO- og EU-utvidelser, men kanskje enda sterkere gjennom de stadig tettere bånd som knyttes mellom Vesten og Ukraina og Georgia (Heier og Kjølberg 2015:11). Den konflikten som nå finner sted i Ukraina, og som denne studien er interessert i, er det ferskeste eksemplet på en slik interessekonflikt. Ukraina er et land hvor ulike regioner har forskjellige identiteter, noe som er et resultat av ulike historiske innflytelser (Rywkin 2014:119). Det viktigste skillet her er mellom regioner hvor europeisk identifikasjon er mest fremtredende, og regioner hvor pro-russiske følelser dominerer. I februar 2014 ble konflikten trappet opp, da Ukrainas nye, vestvennlige lederskap var i ferd med å undertegne en samarbeidsavtale med EU, fremfor å inngå et nærmere samarbeid med Russland. Dette har ført til isfront mellom Vesten på den ene siden, og Russland på den andre. Og flere beskriver nå forholdet mellom Russland og Vesten som slutten på det samarbeidet som begynte med Berlinmurens fall i 1989 (Trenin 2014).
Å studere Russland gjennom norske briller er interessant fordi konflikten i Ukraina åpner for brytning mellom konkurrerende perspektiver på Russland og motiver i russisk
utenrikspolitikk blant norske opinionsdannere. Norge er en del av det vestlige samfunn, samtidig som vi grenser til, og har flere bilaterale samarbeidsrelasjoner med, Russland. Norge fører imidlertid hovedsakelig en utenrikspolitikk som er i tråd med de øvrige vestlige landene. Vi baserer våre politiske institusjoner og sosiale struktur på verdiene av et liberalt demokrati, og vi har alliert oss med de sentrale vestlige land gjennom NATO-samarbeidet. På den andre siden deler Norge landegrense med Russland i nord, noe som gir grobunn både for konflikt og samarbeid.
1.2 Oppgavens formål og problemstilling
En undersøkelse gjort av det amerikanske meningsmålingsbyrået Gallup viste i april 2015 at 89 prosent av Norges befolkning misliker Putins ledelse. Med dette er Norge det landet hvor Putins lederskap er mest mislikt (Dyrnes og Hansen 2015). Hvor viktig Vestens oppfatning av Russland er, kan ifølge Sanders (2013) måles gjennom å studere media, politikere, eller akademiske diskusjoner. Formålet med studien er å undersøke hvilke ideer slike
opinionsdannere presenterer i Norge, og som vi derfor legger til grunn i møte med Russland. Vi kan anta at disse er mange, og av ulik karakter, avhengig av hvor i Norge man er bosatt og hvilket politisk syn man har. Det vil imidlertid være umulig å analysere hele dette spektret i
3 praksis. Derfor har jeg valgt å avgrense studien til å omhandle de ideene som kommer til uttrykk når den norske regjeringen vurderer Russlands handlinger i Ukraina, for deretter å se om dette er de samme ideene norske aviser formidler i sin vurdering av konflikten. På bakgrunn av dette har jeg formulert problemstillingen:
Hvilke ideer kommer til uttrykk i den norske regjeringens respons på Russlands handlinger i Ukraina-konflikten? Og i hvilken grad og form gjenspeiler norske aviser regjeringens diskurser i sin dekning av konflikten?
Oppgaven har ikke som formål å påvise en årsaksforbindelse mellom politikken som føres fra regjeringens side og det som skrives i avisene. Poenget er heller å rette søkelyset på
meningsdannelsen omkring Russland i Norge. I en slik sammenheng er regjeringen og avisene viktige premissleverandører for den norske opinionen.
Problemstillingen er todelt. Første del av oppgaven vil forsøke å avdekke hvilke diskurser den norske regjeringen kan plasseres i når de uttaler seg om Russlands handlinger i Ukraina. Denne delen vil ha en eksplorerende form, hvor formålet er kartlegge hvilke ideer som kommer til uttrykk hos den norske regjeringen når de vurderer Russland i tilknytning til situasjonen i Ukraina. Dette har betydning for hvilken politikk som føres fra den norske regjeringens side, og vil legge grunnlaget for analysens del 2.
Til problemstillingens andre del vil jeg bruke diskursene fra del 1 som analysemodell for avisene. Målet er da å se på i hvilken grad og form regjeringens diskurser gjenspeiles i et utvalg norske aviser. Mens regjeringens uttalelser er offisiell norsk politikk, skal avisene på en fri og uavhengig måte diskutere, problematisere og belyse denne politikken for, og med utgangspunkt i, opinionen. Jeg har derfor valgt å studere artikler som inneholder såkalt meningsbærende journalistikk. Dette vil i praksis si lederartikler, kommentarer, kronikker og debattinnlegg, da for å se hvilke meninger som kommer frem om Russland og situasjonen i Ukraina. Det vil derfor være interessant å se i hvor stor grad avisene opprettholder
regjeringens virkelighetsoppfatning om Russland og om situasjonen i Ukraina, da avisene i utgangspunktet skal være nyanserte og få frem ulike sider av én sak.
1.3 Analytisk tilnærming
Siden 1980 og 1990-årene har konstruktivismen fått økende anerkjennelse for en påstand om at ideer har innflytelse på prosesser i internasjonal politikk. Alexander Wendt (1992:399)
4
hevder at internasjonal politikk må forstås som en sosialiseringsprosess hvor aktører definerer sine egne identiteter og på den måten utvikler kollektiv kunnskap om verden rundt seg. Denne forståelsen av internasjonal politikk har utfordret forskning innenfor internasjonale relasjoner, som lenge har vært dominert av en rasjonalistisk oppfatning om enhetlige, rasjonelle aktører. Nettopp i denne sistnevnte konteksten har mye vestlig forskning søkt å forstå Russland; hva Russland er og hva som kan forklare landets handlinger i ulike situasjoner. Svært ofte blir det dratt konklusjoner om at det er en nasjonal identitet som kommer til uttrykk, at Russland er en autoritær stat med en sterk leder og et svakt sivilsamfunn. Vi skaper altså et skille mellom ”oss” på den ene siden og ”dem” på den andre. Mindre oppmerksomhet har blitt gitt til
kognitive barrierer, til tross for at disse, ifølge Sanders (2013), har vist seg å være formidable. Denne studien ønsker å ta en nærmere kikk på hva ”vi” legger til grunn for vår forståelse av ”dem”, som i denne sammenhengen er Russland. På denne måten retter studien fokus mot meningsdannelse på ”innsiden” av samfunnet. Altså hvordan bestemte måter å betrakte Russland på kan analyseres gjennom språklig kommunikasjon hos sentrale aktører i det norske samfunnet. Denne typen diskursanalyse er hyppig brukt av blant annet statsviteren Ted Hopf (2002), som i store deler av sitt arbeid kombinerer konstruktivisme og identitet til studiet av internasjonal politikk.
Som teori og metode retter diskursanalysen forskerens oppmerksomhet mot hvordan
kollektive forestillinger skapes, speiles og opprettholdes gjennom språk (Bratberg 2014:30). En diskurs kan defineres som ”en samling utsagn i en bestemt kontekst, samt skrevne og uskrevne regler for hva som kan sies og ikke sies i konteksten” (Bergström og Boréus 2012:26). Denne forståelsen peker altså på diskurs som et kognitivt og normativt fellesskap som kommer til uttrykk i språk. Hva vi vet og hva som er verdifullt, riktig og godt, formes kollektivt gjennom språklig praksis (Bratberg 2014:29). Diskursanalysen bygger på et fortolkende vitenskapssyn, og et viktig premiss er at mening (i betydningen ideer og oppfatninger) ligger til grunn for handling. Og som Bratberg (2014:32) påpeker, så forstås dette i diskursanalyse som at mening skapes og opprettholdes gjennom språklig
kommunikasjon, og må derfor gripes gjennom å analysere språket. I diskursanalyse er teori og metode lenket sammen, og som Jørgensen og Phillips (2002:3-4) skriver, så er det viktig at man ikke setter diskursanalysen inn i en hvilken som helst teoretisk ramme. Denne studien kombinerer diskursteori med mer konkrete teknikker for gjennomføring av analysen.
5
1.4 Oppgavens struktur
I kapittel 2 er hensikten å etablere en bakgrunnsforståelse av forholdet mellom Norge og Russland, med hovedvekt på tiden etter Den kalde krigen. Kapitlet etablerer Norge som en del av Vesten på den ene siden, og som en bilateral samarbeidspartner med Russland på den andre. I kapitlets siste del vil jeg gi en beskrivelse av konflikten i Ukraina, og komme inn på hvordan konflikten har påvirket Norges forhold til Russland.
Kapittel 3 presenterer studiens analytiske rammeverk. Dette bygger på en antakelse om at de ideene den norske regjeringen legger til grunn for sin oppfattelse av Russland, kommer til uttrykk gjennom deres uttalelser når de vurderer Russlands handlinger i Ukraina. Videre vil kapitlet ta for seg diskursanalyse som teori og metode. Det teoretiske bygger på Ernesto Laclau og Chantal Mouffes teori om det sosiale, mens jeg kombinerer deres teori med Iver B. Neumanns teknikker for gjennomføring av analysen.
I kapittel 4 analyserer jeg den norske regjeringens russlandsuttalelser gjennom Ukraina-konflikten. For å representere den norske regjeringen har jeg valgt å se nærmere på uttalelser fra forsvarsminister Ine Eriksen Søreide, utenriksminister Børge Brende og statsminister Erna Solberg. Sammen utgjør deres uttalelser den norske regjeringens Russlands-diskurser.
I kapittel 5 bruker jeg regjeringens diskurser som analysemateriale for å se på tre norske avisers meningsbærende journalistiske tekster om Russland. Avisene jeg har valgt ut er Aftenposten, VG og Nordlys. Analysen kan karakteriseres som løselig deduktiv, ved at den i tillegg til å se på om regjeringens diskurser gjenspeiles i avisene, også vil belyse om det finnes andre fortolkningsrammer som faller utenfor regjeringens diskurser.
6
2 Forholdet mellom Norge og
Russland
Dette kapitlet vil danne bakgrunnen for den videre studien ved å se på forholdet mellom Norge og Russland i et historisk og politisk perspektiv, med hovedvekt på tiden etter Den kalde krigen. Norge blir i denne sammenhengen sett både som en del av Vesten og som en bilateral samarbeidspartner av Russland. Kapitlet starter med å se på ”verdensordenen” slik den ble fremstilt etter Sovjetunionens fall. Her vil de vestlige landenes tolkninger av
”spillereglene” i internasjonal politikk trekkes frem. Avsnitt 2.2 vil ta for seg Norge som en del av Vesten, mens avsnitt 2.3 vil rette søkelyset på det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland. I kapitlets siste del vil jeg komme nærmere inn på konflikten i Ukraina, og hvordan denne konflikten har påvirket Norges forhold til Russland.
2.1 Slutten på Den kalde krigen: En ny verdensorden
Slutten på Den kalde krigen og oppløsningen av Sovjetunionen og Warszawapakten markerte slutten på den bipolare maktstrukturen som hadde preget internasjonal politikk helt siden slutten av Den andre verdenskrig. Den bipolare sikkerhetstenkningen under Den kalde krigen var basert på en enkel modell hvor to supermakter, som hver representerte et alternativt politisk, ideologisk og sosioøkonomisk system, sto overfor hverandre. Ifølge Kjølberg og Jeppesen (2001:8) representerte dette bipolare systemet og supermaktsmotsetningen en måte å tolke og forstå internasjonal politikk på. For denne studien er målet å se på etperspektivmangfold, noe som gjør at denne gjennomgangen vil preges av hvorfor vi i Vesten har forstått internasjonal politikk siden Den kalde krigens slutt slik vi gjorde.
Overgangen fra et verdensbilde til et nytt kan føre til en periode med uklarhet og større grad av usikkerhet om hvordan andre parter vurderer sin plass i det internasjonale system, hvordan de definerer sine interesser, og hvilke handlingsrom som kan forventes. Dette øker igjen faren for misforståelser, som igjen kan føre til ustabilitet og konflikter (Kjølberg og Jeppesen 2001:9). Kjølberg og Jeppesen argumenterer for at den nye internasjonale maktstrukturen som har etablert seg etter Den kalde krigens slutt kan karakteriseres ut fra en ”sentrum-periferi”-tenkning, hvor Vesten utgjør et dominerende ”sentrum”, og hvor andre geografiske områder eller enkeltstater utgjør en ”periferi” i forhold til dette sentrum (ibid:9), men hvor enkeltstater
7 i denne periferien kan fungere som et regionalt ”sentrum”, med sin egen ”periferi”. Dette fører til at det internasjonale system også har en multipolar dimensjon som i noen grad vil måtte prege internasjonal politikk. Til grunn for en slik fremstilling ligger tanken om at makten i stor grad er konsentrert i systemets sentrum, og at særlig stater/aktører i periferien må forholde seg til dette som et sentralt premiss for sin adferd (Goldgeier & McFaul 1992). En slik ”sentrum-periferi”-tenkning er ifølge Kjølberg og Jeppesen (2001:9) relativ på to måter. For det første ved at man kan se for seg ulike ”lag” innen ”sentrum” med en kjerne. Og områdene utenfor denne kjernen kan sies å tilhøre sentrum, men er relativt sett en periferi i forhold til denne kjernen. USA og EU kan betraktes som slike kjerner. For det andre kan man også tenke seg at man innen periferien har områder som ser på seg selv som et sentrum, slik at det sett fra sentrum er en periferi, men i egne øyne er et sentrum. Russland har tradisjonelt hatt en slik periferirolle i forhold til det øvrige Europa (ibid:9).
2.1.1 Den kalde krigens slutt – et vestlig perspektiv
Under Den kalde krigen var det stort sett enighet mellom Sovjetunionen og Vesten om hvilke ”spilleregler” som skulle gjelde. Maktbalanse, geopolitikk, en stilltiende aksept av motpartens interessesfærer og avståelse fra åpen maktbruk supermaktene imellom, var særlig viktig (Heier og Kjølberg 2015:10). Denne enigheten er i dag borte. Den vestlige verden, med USA i spissen, understreker at en global verdensorden skal bygge på grunnleggende liberale verdier: demokratiske rettigheter for individet, pluralisme og maktfordeling i samfunnet og frihet for den enkelte stat til selv å velge sin politiske fremtid (Kissinger 2014:362). Disse verdiene blir sett på som globale, og skal derfor ligge til grunn for mellomstatlig adferd i internasjonal politikk (Heier og Kjølberg 2015:10).
Historien om Den kalde krigen, slik den blir fortalt fra et amerikansk perspektiv, handler om ideer rundt et vestlig demokrati som seiret over den sovjetiske trusselen og de
samfunnsstrukturene Sovjetunionen representerte (Tsygankov 2009:48). At Sovjetunionen kollapset, ble av mange sett på som en vestlig seier i en kald krig som hadde pågått i over 40 år. Med det mener man også at de verdiene som Vesten representerer, seiret. I Vesten feiret man Sovjetunionens kollaps, og som Tsygankov påpeker, så hevder den amerikanske diskursen at fra nå av ville det være lite motstand mot en verdensomspennende utvikling i retning av frihet (ibid:48). Da Francis Fukuyama skrev om disse optimistiske følelsene og påsto i sin berømte setning at ”what we may be witnessing is not just the end of the Cold
8
War…but the end of history as such” (Fukuyama 1989:162) mente han å formidle at han så bortfallet av et alternativ til den kjente ideen om frihet, eller det at liberale demokratier etter vestlig modell ble universalisert, som den endelige formen for menneskelig styring.
Den tradisjonelle europeiske verdensorden var bygget på å se mennesker og stater som konkurrerende av natur. For å kunne forholde seg til dere motstridene ambisjoner, lente man seg på en maktbalanse og en felles respekt for opplyste statsmenn. Det herskende
amerikanske synet anså mennesker som godt av natur og for å helle mot fredelige kompromiss, sunn fornuft og rettferdig fordeling. Spredning av demokrati var derfor det overordnede målet for internasjonal orden. Frie markeder ville løfte individer, berike samfunn og sørge for at økonomisk avhengighet holdt den tradisjonelle internasjonale rivaliseringen i sjakk (Kissinger 2014:362). Ut fra dette synet var Den kalde krigen forårsaket av
kommunismens villfarelse, og før eller senere ville Sovjetunionen vende tilbake til nasjonenes fellesskap. Da ville en ny verdensorden innbefatte alle regioner på kloden, og felles verdier og mål ville sørge for mer humane forhold innad i statene, og redusere sannsynligheten for konflikt statene imellom (ibid:362).
I kjølvannet av dette begynte man i Vesten å snakke om en tredje ”demokratibølge” som følge av ulike former for regimekollaps i verden (Carothers 2002:5). Ett av stedene dette var
relevant var altså i de tidligere Sovjet-statene – da inkludert Russland. Denne bølgen skulle komme som en følge av at tidligere autoritære stater nå gikk inn i en transisjon mot å bli liberale demokratier. Dette var også knyttet til de økonomiske reformene som skulle føre Russland fra Sovjetunionens planøkonomiske system til et markedsøkonomisk system der landet også kunne bli en del av den globale verdensøkonomien. I Vesten utviklet man flere modeller som skulle forklare hvordan tidligere regimer nå skulle gjennomgå flere faser som til slutt skulle ende opp som konsoliderte demokratier. Men for Russland sin del, kan vi i dag ikke si at dette var vellykket. Poenget til Carothers i hans artikkel er at dette var en vestlig oppfatning av hva som var naturlig at ville skje innad i en stat når et regime etter mange år kollapset. I dag, over 20 år senere, har få av de statene man i Vesten så på som i en
transisjonsperiode mot å bli konsoliderte demokratier, lyktes (Carothers 2002:6). Det man i Vesten håpet på – og trodde at skulle skje med Russland, var at landet gradvis skulle absorbere de verdiene de vestlige statene bygger sine samfunn på (Hauge 2015). Hva
Russland i dag er blitt er gjenstand for en større fagdebatt, men det synes å være enighet om at Russland i dag kan karakteriseres som noe imellom et demokrati og en autoritær stat – et slags
9 hybridregime. Noen kaller det russiske systemet for ”competitive authoritarianism” (Levitsky & Way 2002:52), mens andre velger å karakterisere det som et ”electoral clanism” (Lukin 1999:108). Det som er viktig i denne sammenheng er likevel at Russland ikke kan
karakteriseres som et konsolidert liberalt demokrati. Landet er ikke en del av den vestlige verden.
2.1.2 Den vestlige verden
Det finnes et mylder av artikler som er skrevet om forholdet mellom Vesten og Russland. I dette ligger det at de to parter er ulike hverandre kulturelt, politisk og økonomisk. Men hva mener man egentlig når man snakker om Vesten som en motsetning til Russland? Cox og Marks (2003:2) definerer det vestlige samfunn som stater som baserer sine filosofiske prinsipper, politiske institusjoner og sosiale struktur på verdiene av et liberalt demokrati. Kjennetegn ved liberale demokratier er blant annet en forpliktelse til fundamentale friheter innenfor rammene av rettsstaten. Dette innebærer blant annet ytringsfrihet, pressefrihet, religionsfrihet og likhet for loven (Cox & Marks 2003:3). Når vi snakker om ”Vesten”, mener vi gjerne området som strekker seg fra EUs yttergrense i øst, til Nord-Amerika i vest, og som inkluderer tidligere kolonier som Australia og New Zealand (Huntington 1996:46-47).
Befolkningen i det vestlige samfunn er på mange måter like, og da spesielt når det kommer til etnisitet, kultur, velferd, livsstil og religion – eller mangel på religiøse overbevisninger. Videre så fremmer man innad i rettssystemet og de politiske institusjonene, åpenhet og ansvarlighet (Cox & Marks 2002:3).
I Vesten kan vi finne spor langt tilbake i historien som fører frem til en moderne, borgerlig verdensanskuelse, til tanken om rettsstat, til individets suverenitet og rettigheter, til
hverdagens og det personlige livets adskillelse fra kirkens og religionens domene. I nyere tid har vestlige stater etablert ulike institusjoner, hvor formålet er å samarbeide for å fremme de verdiene som er karakteristiske for de vestlige statene. Med hensyn til Russland er EU og NATO spesielt interessant. For de europeiske statene, har det også etter Den kalde krigens slutt vært viktig å opprettholde et nært samarbeid med stormakten USA.
Historisk sett har det vært nære bånd mellom Vest-Europa og USA. Disse båndene strekker seg tilbake til særlig den franske og den britiske kolonialiseringen av Amerika og den sivilisasjonen som dannet utgangspunkt for dannelsen av USA med
10
verdenskrigene i det 20. århundret ble båndene over Atlanteren styrket. Etter andre verdenskrig fungerte USA som en sikkerhetsgarantist overfor Vest-Europa i møte med Sovjetunionen. Dette kunne USA gjøre gjennom det transatlantiske samarbeidet, som ga Vest-Europa en garanti for at USA ville tre støttende til om et eventuelt angrep fra Sovjetunionen skulle inntreffe. Til gjengjeld fikk USA stor innflytelse i Vest-Europa
(Brzezinski 1997). Formålet med den amerikanske utenrikspolitikken som ble ført etter Den kalde krigen, var først og fremst å forsvare USAs dominerende og geopolitiske maktposisjon. I de første årene etter Sovjetunionens oppløsning førte også Russland en utenrikspolitikk hvor landet tilpasset seg USA og NATO, men denne politikken resulterte bare i liten grad i russisk innflytelse i internasjonal politikk (Heier og Kjølberg 2015). Russland begynte derfor å orientere seg bort fra en vestorientert utenrikspolitikk allerede i midten av 90-årene. Kjølberg og Jeppesen (2001:9) skriver at analyser som er gjort av staters adferd etter Den kalde krigens slutt, har vist at den bipolare ”øst-vest”-dimensjonen, som var helt dominerende under Den kalde krigen, fortsatt har relevans. Ikke minst gjelder dette for forholdet mellom Russland og Vesten. Neumann (2010:86) hevder at for Europas del har den viktigste
konstituerende utsiden, eller det som anses som ikke-Europa, alltid vært Østen. I dette bildet har Russland vært, og er, et viktig konstituerende andre i europeisk identitetsdannelse. Det å skape og opprettholde en bestemt identitet, innebærer, ifølge Neumann, å avgrense et ”oss” fra et ”dem” (ibid:86). Dette har også vært sentralt for den norske identitetsdannelsen.
2.2 Norge og Russland
2.2.1 Historiske erfaringer i forholdet mellom Norge og Russland
Hva angår Norges konstituerende andre i øst, så er dette primært Russland (Eriksen og Neumann 2011:12). At Norge grenser til Russland, har gjort at vi alltid har måttet forholde oss til landet. Jeg vil ikke gå i detalj på hvordan dette forholdet har utviklet seg, men det kanskje viktigste å få med er at Norge og Russland aldri har vært i krig1, og at samarbeid i nord i lange tider har vært fruktbart sett med begge parters øyne. Heier og Kjølberg (2015:15) skriver at historiske erfaringer og tolkninger av disse er med på både å prege det generelle forholdet mellom land, og reaksjonene dersom det skulle oppstå situasjoner av en karakter
1
Dette er et faktum som er gjenstand for debatt. Teknisk sett var Norge, som en del av felleskongedømmet med Sverige, i konflikt med republikken Novgorod midt på 1300-tallet. Det var imidlertid ingen kamper på norsk jord, og heller ingen konflikt mellom Norge og det vi i dag kan betegne som Russland.
11 som kan kreve reaksjoner fra politisk eller militært hold. Argumentasjon ut fra historiske erfaringer vil imidlertid alltid være selektiv og baserer seg gjerne på bruk av analogier. Det vil derfor alltid kunne være alternative ”fortellinger”, som presenteres. Valget av fortelling definerer også fortolkningsrammene som man forstår aktuelle hendelser innenfor. En dominerende fortelling innenfor et domene, kan derfor utfordres av andre fortellinger som vektlegger andre forhold.
Heier og Kjølberg (2015:15-16) skisserer to dominerende tradisjonelle ”fortellinger” om Russland i Norge. På den ene siden er dette ”fortellingen” om trusselen fra øst, som baserer seg på at russisk interesse for isfrie havner i nord har vært en viktig del av det norske trusselbildet i snart 200 år. Dette trusselbildet gjenspeiler det allmenne vestlige synet på Russland. Dels som ”den andre” vi definerer oss selv i forhold til (Neumann 1996:1), og som fikk sin utforming på 1800-tallet, og dels ved synet på Russland som en ekspansiv stormakt som ønsker tilgang til isfrie havner, også i Nord-Norge (Heier og Kjølberg 2015:16). På den andre siden finnes det en konkurrerende historie, som forteller om tosidige forbindelser, hvor det aldri har vært krig, og hvor det har vært handel og samarbeid til begge parters fordel. Denne fortellingen underbygges også ved at det eneste tilfellet hvor Moskvas soldater har rykket inn på norsk område var med befrielsen av Finnmark i 1944, og at de raskt trakk seg ut igjen da krigen var over (Heier og Kjølberg 2015:16). Ingen av disse ”fortellingene” behøver nødvendigvis å være ”riktige” eller ”gale”, men de synliggjør et viktig trekk i det norsk-russiske forholdet: Forbindelser og samarbeid til begge parters fordel går ofte hånd i hånd med skepsis og mistillit. I dette spenningsfeltet farges også tolkningen av den annen parts intensjoner og handlinger (Ibid:16). Disse historiske og analytiske betingelser ligger i bunnen for denne studien, i og med at de ligger som et historisk bakteppe for de beslutninger og den politikk som dagens regjering fremmer overfor Russland på bakgrunn av konflikten i Ukraina. Derfor er de med inn, men jeg vil ikke vektlegge dem direkte som grunnlag i den videre analysen.
Med Den kalde krigen havnet Sovjetunionen og Norge i hver sin ”blokk”; Sovjetunionen som dominerende stat i Østblokken og Norge som en småstat innen NATO i et strategisk viktig område (Heier og Kjølberg 2015:16). For Norge var erfaringene fra andre verdenskrig preget av småstatens sårbarhet og behovet for hjelp i en konflikt, hvor ”aldri mer 9. april”-erfaringen nå ble knyttet til den potensielle trusselen fra øst. Under Den kalde krigen strakte
12
imidlertid sovjetiske gruvesamfunn på Svalbard, men disse hadde ikke mer enn høyst nødvendig forbindelse med det norske samfunnet. Russland var ”et annet sted” som man visste lite om og hadde liten eller ingen kontakt med (ibid:16).
2.2.2 Norge som en del av Vesten
I Norge har vi en lang tradisjon med å vende oss vestover. Grunnloven vår av 1814 er direkte tuftet på idégrunnlaget i den franske og den amerikanske revolusjon. Her står grunnlovsideen, som betegner et konstitusjonelt styresett basert på en demokratisk grunnlov, sentralt. Den norske Grunnloven er, i likhet med den franske og den amerikanske konstitusjonen, basert på universelle prinsipper, som individuell frihet, likhet for loven, toleranse, tanke- og
ytringsfrihet. Dermed er hele den norske staten, slik vi kjenner den i dag, basert på de prinsippene som er kjennetegn ved de vestlige samfunnene.
Å alliere seg formelt i noen form med Vesten, ble likevel ikke tilfelle før i 1949. Norge har en lang tradisjon med å være nøytral når det kommer til forsvarsallianser. Selv etter andre
verdenskrig var over hadde fortsatt motviljen mot alliansetilknytning et grep om tanken til mange hjemme i Norge (Skogan 2008:19). Selv om sympatien til de fleste var på
vestmaktenes side, ville man helst slippe å gå åpent og forpliktende inn på en av sidene i striden mellom øst og vest. Men da verdenssituasjonen tilspisset seg på slutten av 1940-årene, valgte regjering og storting å slutte Norge til Atlanterhavspakten. Slik mange så det, hadde Norge få muligheter for å bli stående utenfor og latt i fred om det på nytt skulle komme til krig i Europa (ibid:19).
Utover 1960-årene fikk man på norsk side inntrykk av at ens egen sikkerhetsutfordring ble tatt mer alvorlig i alliansen. I tillegg kom den tiltagende, og fra slutten av tiåret etter hvert stadig mer synbare, flåteopprustningen på sovjetisk side i nord til å styrke følelsen av å trenge alliansen. NATO og den antatte ryggdekningen fra USA, som alt tidlig i 1950-årene erstattet Storbritannia som Norges viktigste allierte, fremstod klarere enn før som en hjørnestein i norsk sikkerhetspolitikk (Skogan 2008:21). Norge ble en av alliansens mest trofaste medlemmer. Videre gjennom Den kalde krigen utviklet NATO seg til å bli basisen i norsk sikkerhetspolitikk, og enkelte begynte til og med å kalle forholdet mellom Norge og USA for ”alliansen i alliansen” (ibid:21).
I dag er NATO bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk. Selv etter Den kalde krigens slutt valgte Norge å forankre sin sikkerhetspolitikk klart og utvetydig i det transatlantiske
13 samarbeidet. Og som Græger (2014:4) påpeker, så er en viktig dimensjon i det norske NATO-medlemsskapet Norges nære forhold til USA. USA har vært, og er, Norges viktigste allierte i sikkerhetspolitikken og den fremste garantisten for norsk sikkerhet. At Norge er medlem av NATO, gjør at Norge og Russland befinner seg på hver sin side av det tradisjonelle øst-vest-skillet i Europa. Men samtidig har Norge flere bilaterale samarbeidsprosjekter med Russland, og da spesielt i nord.
2.2.3 Det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland
Det tradisjonelle øst-vest-skillet i Europa har både en politisk og en kulturell dimensjon. Under Den kalde krigen var skillet mellom øst og vest den viktigste sikkerhets- og
utenrikspolitiske dimensjon, og nordområdet lå i skjæringspunktet mellom de to ”leirer” og var svært strategisk viktig fordi store deler av den sovjetiske kjernefysiske
gjengjeldelseskapasiteten var basert på Kolahalvøya (Heier og Kjølberg 2015). I tillegg var altså skillet mellom øst og vest et politisk og ideologisk skille; mellom regimer som bekjente seg til kommunistisk ideologi med et autoritært og tidvis totalitært styresett, og regimer som bekjente seg til vestlige liberale idealer. Opphøret av Den kalde krigen fjernet ikke skillet i nord, men førte til at det endret karakter. Det ideologiske skillet forsvant ikke. Selv om det kommunistiske regimet forsvant, var det fortsatt et skille mellom de norske liberale verdier, og russiske mer autoritære holdninger (ibid:2015).
Men til tross for politiske og kulturelle skiller, er forholdet til Russland en viktig bilateral forbindelse i norsk utenrikspolitikk (Rowe og Hønneland 2010:1). Ifølge Rowe og Hønneland hviler norsk russlandspolitikk på tre hovedpilarer: 1) den overordnede sikkerhetspolitiske konteksten; 2) havrett og fiskeriforvaltning i Barentshavet; og 3) de bilaterale og multilaterale samarbeidsordningene som utviklet seg med Russland i nord etter Den kalde krigen tok slutt (ibid:2). Dette var også det som hovedsakelig preget forholdet mellom Norge og
Sovjetunionen frem mot slutten av 1980-årene. Men som Rowe og Hønneland påpeker, så har også kontaktflaten utviklet seg betydelig siden den tid (ibid:2). Da Berlinmuren falt høsten 1989, var den norsk-sovjetiske grensen allerede i ferd med å endres. Fra en massiv fysisk sperre, til en kanal for utstrakt mellomfolkelig kontakt i nord. Flere nordiske land forsøkte å inkludere Russland i forpliktende samarbeid i nord. Finland arbeidet med planer om en såkalt ”storkalott”, som ville utvide det etablerte nordkalott-samarbeidet mellom Norge, Sverige og Finland til å også omfatte Russland. Men her kom Norge dem i forkjøpet (Rowe og
14
den norske utenriksministeren Thorvald Stoltenberg presentere planene om etablering av en Barentsregion. Barentssamarbeidet skulle foregå på både nasjonalt og regionalt nivå og omfatte en rekke saksfelt. Særlig næringsutvikling, infrastruktur og miljøvern sto sentralt de første årene (ibid:4).
Utover 1990-årene ble samarbeid med russerne innenfor miljø, og særlig atomsikkerhet, det viktigste saksområdet både symbolsk og finansielt. Rundt årtusenskiftet var det gjerne innsatsen for å stoppe spredning av smittsomme sykdommer fra øst som ble trukket frem når norske myndigheter skulle vise til samarbeidet med russerne i nord. I løpet av en tiårsperiode ble rundt tre milliarder kroner bevilget av Stortinget til ulike tiltak i Nordvest-Russland. Rundt en milliard gikk til atomsikkerhet, noe over halvannen milliard til prosjektsamarbeid innenfor miljø, helse, utdanning og forskning. Samtidig var tradisjonelle saksfelt som sikkerhetspolitikk, havrett og fiskeriforvaltning del av norsk utenrikspolitikk, uten at de fikk så mye oppmerksomhet i offentligheten som tidligere. Utover 2000-tallet lå
russlandspolitikken som ble etablert i 1990-årene, stort sett fast – med atomsikkerhet som den største budsjettposten, og med videreføring av folk-til-folk-samarbeidet i Barentsregionen og prosjektsamarbeid innenfor særlig miljø og helse som andre store satsningsområder. Fra midten av 2000-tallet har ”nordområdepolitikk” blitt et nytt fyndord i norsk utenrikspolitikk (Hansen 2009). Nordområdene er, ifølge Regjeringens nordområdestrategi: ”De
administrative enhetene i Norge, Sverige, Finland og Russland som er omfattet av
Barentssamarbeidet” (Heier og Kjølberg 2015). Interessene i nordområdene er tradisjonelt knyttet til sikkerhetspolitikk i dette området fordi utviklingen av stormaktenes sjøbaserte kjernefysiske gjengjeldelsesstyrker retter søkelys på nordområdene og Arktis. I tillegg er NATOs kjernefysiske styrker viktige for sikkerheten til de NATO-land som grenser mot Russland. Selv om de kjernefysiske kapasiteter er mindre synlige, fører de fremdeles til at nordområdene er strategisk viktig for stormaktene (Heier og Kjølberg 2015). Nordområdene er også rike på ressurser, særlig petroleum og fisk. Dette er ressurser som er viktige både for de land som er produsenter og de som er konsumenter, særlig gjelder dette olje og gass. Kontroll over og tilgang til disse ressursene er derfor svært viktig, og kan føre til konflikter (ibid:2015). I tillegg kan den ”nordlige sjørute” mellom Europa og Asia få stor kommersiell betydning i fremtiden.
15
2.4 Konflikten i Ukraina
Russlands militære intervensjon i Ukraina i februar – mars 2014 og den påfølgende
anneksjonen av Krim-halvøya har bidratt til å skape usikkerhet på det europeiske kontinentet og fått EU og NATO, og herunder også Norge, til å revurdere mange sider ved sin
russlandspolitikk (Bukkvoll og Åtland 2015:71). Intervensjonen på Krim har anskueliggjort at Russlands interesser og verdier i økende grad er på kollisjonskurs med Vestens. Også
utbyggingen av et bredt og langsiktig samarbeid mellom Norge og Russland, som har vært en hovedlinje i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk etter Den kalde krigen, er nå suspendert (ibid:71).
2.4.1 Bakgrunn for konflikten
Bakgrunnen for krisen i Ukraina var en konkurranse mellom EU og Russland om den fremtidige geoøkonomiske, og dermed også geopolitiske, orienteringen til Ukraina. Røttene til denne krisen ligger i krigen mellom Russland og Georgia i 2008, som satte en stopper for Georgias, og i praksis også til Ukrainas, utsikter til NATO-medlemskap. Dette sammenfalt også med den globale finanskrisen som så ut til å gi større tilslutning til regionale økonomiske ordninger (Trenin 2014:4). EU og Russland dro ulike konklusjoner fra krigen i Georgia og finanskrisen. Europeerne, gjennom det østlige partnerskapsprogrammet som EU hadde lansert i 2009, søkte å knytte Ukraina, og fem andre tidligere sovjetrepublikker, økonomisk og politisk nærmere EU. Heller enn et steg mot en fremtidig EU-utvidelse, var dette et forsøk på å danne en ”komfortsone” øst for unionens grenser og forsterke disse landenes orientering vestover (ibid:4). Dette sammenfalt også med NATOs utvidelse østover, som siden 1990-årene har ført til medlemskap for flere tidligere Sovjet-stater og Warszawapaktland. Men etter at Vladimir Putin kom til makten, har en av hans utenrikspolitiske prioriteringer vært å
gjenoppbygge forholdet med tidligere Sovjet-stater (Greene 2012:4). Russland prøvde å få Ukraina, og de fleste av de øvrige tidligere Sovjet-statene, til å søke seg mot Den Eurasiske union – et nytt økonomisk samarbeidsprosjekt initiert av Russland. Både Brussel og Moskva så på Ukraina som et viktig element i sitt økonomiske prosjekt. Trenin (2014:4) skriver at etter hvert begynte begge parter å se på Ukrainas valg som et nullsumspill, og arbeidet hardt for å påvirke utfallet.
Urolighetene i Ukraina begynte i slutten av november 2013, da landets daværende president, Viktor Janukovitsj, delvis som et resultat av russisk press, nektet å undertegne en
16
samarbeidsavtale med EU. Avtalen innebar en gradvis innføring av frihandel og nedbygging av tollmurer, oppheving av visumsplikt, økonomiske reformer, og en tilpasning til europeiske standarder når det gjelder gjennomsiktighet i administrasjon og rettssystem (Færseth
2014:14). I stedet inngikk Janukovitsj en avtale med Russland om en hjelpepakke på 15 milliarder dollar. Russland ønsket også Ukraina som medlem av en europeisk tollunion sammen med Russland, Hviterussland og Kasakhstan. Tollunionen, som trådte i kraft i 2010, hadde store likheter med EU, med fri flyt av varer, tjenester og arbeidskraft, og med en domstol til å avgjøre interne tvister (ibid:14). I starten av desember 2013 demonstrerte hundretusener av mennesker mot regjeringen, da de ønsket et sterkere forhold til EU fremfor Russland. Etter flere måneder med uroligheter, lovet Janukovitsj at det skulle gjennomføres en grunnlovsreform den 6. februar 2014. Men i februar støtte sikkerhetsstyrker og
demonstranter sammen på uavhengighetsplassen i Kiev. Den ukrainske regjeringens harde reaksjon på demonstrasjonene førte til en eskalering av voldelige sammenstøt i Kiev, noe som endte med at parlamentet avsatte den lovlig valgte regjeringen og Janukovitsj som president (Trenin 2014:5). Siden de folkevalgte ikke hadde det flertallet som Grunnloven krever for en slik avgjørelse, har Russland betraktet dette som et statskupp. Men til tross for at avsettelsen av Janukovitsj kan sies å ha foregått på ulovlig vis, har den av sentrale vestlige ledere og kommentatorer blitt sett på som noe positivt for demokratiet i Ukraina, og dermed i tråd med det vestlige syn på spillereglene i internasjonal politikk. Dette skyldes blant annet at det avsatte ukrainske styret ble betraktet som korrupt og autoritært. Dette var et syn Russland ikke delte. De så det som at Vesten hadde hjulpet demonstranter med å avsette den lovlig valgte regjeringen, og deretter hadde den nye ulovlige overgangsregjeringen skrevet under på assosieringsavtalen med EU. Russlands reaksjon på kuppet var så å støtte pro-russiske opprørere på Krimhalvøya, et opprør mange mener Russland selv sto bak. I mars annekterte Russland Krim – en handling motivert av blant annet frykt for at Krim kunne bli brukt som NATO-base under det nye ukrainske regimet. Deretter ga også Russland støtte til pro-russiske opprørere i Øst-Ukraina, som var imot myndighetene i Kiev. Dette utløste kamper mellom de pro-russiske opprørerne og den ukrainske hæren. Fra Vestens side blir Russlands handlinger på Krim og i Øst-Ukraina sett på som klare brudd på folkeretten, og har ført til at Vesten har innført økonomiske sanksjoner mot Russland. Russland reaksjon har da blitt tilsvarende sanksjoner mot Vesten.
Krisen i Ukraina har vært begynnelsen på slutten for den post-kalde krigens status quo i Europa. Russland, som føler seg utnyttet av sine vestlige partnere på grunn av deres støtte til
17 regimeendring i Ukraina, har påberopt seg rett til å beskytte sine vitale interesser – noe Vesten betrakter som en russisk aggresjon (Trenin 2014). På vestlig side, og særlig i de baltiske land, synes det å være en utbredt oppfatning at Putins Russland nå har blitt ytterligere uforutsigbart og ”ikke til å stole på” (Bukkvoll og Åtland 2015:71). Fra å ligge med brukket rygg, og anse USA som den ledende supermakten i verden, utfordrer nå Russland hva de mener er den USA-dominerte verdensordenen (Trenin 2014).
2.4.2 Ukraina-konflikten og Norges forhold til Russland
Russlands annektering av Krim og medvirkning til det væpnede opprøret i Øst-Ukraina har på kort tid endret det sikkerhetspolitiske klimaet i Europa (Åtland og Hakvåg 2014:17). Åtland og Hakvåg (2014) skriver at sett med vestlige øyne brøt Russland internasjonal folkerett og flere multilaterale og bilaterale forpliktelser da landet gikk inn på Krim. USA, EU og andre stater har svart på det de anser som en ulovlig annektering med økonomiske og politiske sanksjoner. I første rekke gjaldt dette økonomiske sanksjoner mot russiske politiske og militære ledere. Videre ble Russlands statsledere for første gang siden 1998 ikke invitert da lederne i verdens ledende industrialiserte land (G7/G8) møttes i Brussel i juni. NATO-landene har dessuten stanset alt flernasjonalt og unilateralt militært samarbeid med Russland (Åtland og Hakvåg 2014:25).
Som en del av Vesten har også Norge stilt seg bak EUs sanksjoner mot Russland. Også
utbyggingen av samarbeidet mellom Norge og Russland, som blant annet omfatter felles tiltak og aktiviteter på det militære område, inkludert felles marineøvelser og besøksutvekslinger mellom militære hovedkvarter, skoler og avdelinger i de to land, er suspendert (Åtland og Hakvåg 2014:26). Suspensjonen av det bilaterale samarbeidet mellom norske og russiske forsvarsmyndigheter, som opprinnelig gjaldt fra mai 2014, er blitt forlenget. Åtland og Hakvåg (2014:26) hevder at det er grunn til å anta at det vil kunne komme flere forlengelser, særlig dersom Russland bidrar til en ytterligere destabilisering av situasjonen i Øst-Ukraina. I verste fall vil fraværet av militært samarbeid mellom Norge og Russland, og mellom NATO og Russland, bli ”the new normal”. Dette vil i så fall kunne få betydning for den
sikkerhetspolitiske situasjonen i nord, ved at den tradisjonelle åpenheten i forholdet mellom de to lands væpnede styrker gradvis svekkes og erstattes av økt gjensidig mistro og
mistenksomhet, og redusert innsikt i den andre parts kapasiteter, intensjoner og
trusseloppfatninger (ibid:26). Russlands generelt konfliktfylte forhold til NATO og Vesten, som utvilsomt har forverret seg etter intervensjonen i Ukraina, tilsier at landet vil kunne bli
18
noe mindre pragmatisk i sin omgang med sine vestlige naboland, og mer opptatt av å føre symbolpolitikk. Dette vil igjen kunne få betydning for Russlands atferd i krisesituasjoner, eksempelvis i de nordlige havområder, inkludert Fiskevernssonen rundt Svalbard. Åtland og Hakvåg skriver også at Russland etter alt å dømme vil søke å styrke sin militære
tilstedeværelse i nordområdene og Arktis i årene som kommer, både til lands, på sjøen og i luften (ibid:26).
Samtidig er det, som Åtland og Hakvåk påpeker, viktig å huske på at Arktis ikke er Ukraina. Situasjonen i Arktis skiller seg grunnleggende fra situasjonen i det postsovjetiske området. Russland har betydelige politiske og økonomiske interesser begge steder, men situasjonen i nord er mer forutsigbar, mer stabil og mer oversiktlig enn situasjonen i Russlands sørlige randsone (Åtland og Hakvåg 2014:27). Avtalen med Norge om en maritim avgrensningslinje i Barentshavet og i Polhavet, som trådte i kraft i 2011, ser ikke ut til å bli påvirket av krisen i Ukraina. Også folk-til-folk samarbeidet i Barentsregionen, samarbeid innenfor politi- og justissektoren, og søk- og redningsarbeidet mellom Norge og Russland, fortsetter som tidligere. Åtland og Hakvåg (2014:27) skriver at i en situasjon der det militære og
forsvarsrelaterte samarbeidet mellom Norge og Russland ligger nede, ser det ut til at begge parter anser det som viktig å opprettholde flere samarbeidsprosjekter i nord.
2.5 Oppsummering
Dette kapitlet har hatt som hensikt å danne en bakgrunn for den videre studien ved å se på forholdet mellom Norge og Russland i nyere tid. Slutten på Den kalde krigen markerte en endring i den bipolare maktstrukturen som hadde preget verdensordenen siden slutten på andre verdenskrig. USA sto nå som verdens ledende supermakt, og videreutviklet samarbeidet med Vest-Europa gjennom blant annet NATO og EU. I kjølvannet av dette var det flere i Vesten som trodde at Russland var i en transisjonsperiode, hvor landet absorberte verdier fra et liberalt demokrati, noe som har blitt klarere og klarere at ikke har vært tilfelle. Russland, som lå med brukket rygg etter oppløsningen av Sovjetunionen, har i dag markert seg som en sterk stat som ønsker å spille en sentral rolle i internasjonal politikk, og som ikke vil la Vesten diktere spillereglene i det internasjonale samfunnet. I dag kommer motsetningene mellom Vesten og Russland klart til uttrykk gjennom konflikten i Ukraina.
19 Russlands handlinger på Krim og i Ukraina har fått konsekvenser for det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland, samtidig som det på noen områder foregår som normalt. I måten å forholde seg til utenrikspolitiske endringer i Russland på, er Norge i en særposisjon. På den ene siden er Norge en del av Vesten, og representerer de verdiene som kjennetegner vestlige stater. Norge er også medlem av NATO og samarbeider tett med EU, noe som har medført at også Norge har stilt seg bak EUs russlandssanksjoner. På den andre siden grenser Norge til Russland i den nordøstlige delen av landet vårt, og har flere samarbeidsprosjekter med Russland uavhengig av Vesten for øvrig. Dette legger motstridende premisser for debatten i Norge i kjølvannet av urolighetene i Ukraina. Militært er Norge blant de land som har mest å frykte fra et militært opprustet og tilsynelatende ekspansjonistisk Russland. Men samtidig er Norge også av de land som har mest å tape dersom samarbeid om forvaltning av
nordområdene tones ned. De tradisjonelle bilaterale norsk-russiske relasjoner skulle også tilsi sterkere tillitsbånd og mindre tilbøyelighet til å fremstille Russland som grunnleggende annerledes eller fiendtlig innstilt.
20
3 Analytisk rammeverk
I dette kapitlet vil jeg etablere et analytisk rammeverk, med det formål å kartlegge rådende diskurser om Russland hos den sittende norske regjeringen, for så å se på i hvilken grad og form et utvalg norske aviser gjenspeiler regjeringens diskurser om Russland i Ukraina-konflikten. Dette rammeverket er basert på sosialkonstruktivismens (forkortet
konstruktivismen) antagelse om at vi forstår, og tilegner oss kunnskap om verden ut ifra et sett med ideer. Ved å benytte disse prinsippene antar vi at adferd er et resultat av de ideene vi innehar, heller enn observerte eller utledede rasjonelle interesser. Der rasjonelle teorier legger stor vekt på målbare interesser for å forklare adferd, hevder konstruktivismen at å danne en forestilling om verden er vel så viktig som materielle faktorer når vi former verden rundt oss og gir den mening (Agius 2013:87). Formålet med denne studien er å undersøke hvilke ideer vi i Norge legger til grunn i møte med Russland. Mer spesifikt vil jeg se på de ideene som kommer til uttrykk i den sittende norske regjeringens respons på Russlands handlinger i Ukraina-konflikten, for så å se på i hvilken grad og form regjeringens diskurser gjenspeiles i et utvalg norske aviser. Når vi legger sosialkonstruktivismen til grunn, antar vi at den menneskelige verden ikke er naturgitt, men konstruert gjennom handlinger av aktørene selv. En av opphavsmennene til konstruktivisme innen internasjonal politikk, Alexander Wendt, illustrerer dette med å si ”anarki er hva stater gjør det til” (Wendt 1992:391). I dette ligger det at ideer er med på å forme vår forståelse av verden, som igjen kommer til uttrykk gjennom handling. For å kunne kartlegge hvilke ideer som kommer til uttrykk i den norske
regjeringens respons på Russlands handlinger i Ukraina, er det nødvendig å forstå hvilke ideer som legges til grunn når man snakker og skriver om landet i øst.
I et forsøk på å kartlegge ulike ideer om Russland i Norge, har jeg valgt å benytte meg av en diskursanalyse. En slik analyse retter forskerens oppmerksomhet mot hvordan kollektive forestillinger skapes, speiles og opprettholdes gjennom språk (Bratberg 2014:30). Målet med diskursanalysen i denne studien er nettopp å se på hvilke forestillinger om Russland som er rådende i Norge, og i første del av analysen vil målet være å kartlegge viktige premisser for disse forestillingene. I analysens andre del vil jeg bruke diskursene fra første del som
analyseskjema for å se på i hvilken grad norske aviser gjenspeiler regjeringens diskurser når de skriver om konflikten i Ukraina.
21 Dette kapitlet er delt inn i tre hoveddeler. Jeg vil starte med å gå litt dypere inn i ideers
betydning i samfunnsvitenskapen. Med konstruktivismen som utgangspunkt vil jeg se på hvorfor ideer kan være en viktig faktor for politikkutforming. I avsnitt 3.2 vil jeg presentere diskursanalyse som teori og metode. Her baserer jeg meg på Ernesto Laclau og Chantal Mouffes diskursteori, som forstår hele det sosiale felt som en prosess hvor mening skapes. I avsnitt 3.3 vil jeg presentere studiens fremgangsmåte. Her legger jeg Iver Neumanns
teknikker for gjennomføring av diskursanalyse til grunn.
3.1 Ideer og interesser i internasjonal politikk
Som nevnt ovenfor er formålet med denne studien å se på de ideene som kommer til uttrykk i den norske regjeringens respons på Russlands handlinger i Ukraina, for så å se på i hvilken grad og form et utvalg norske aviser gjenspeiler regjeringens diskurser. På grunn av studiens begrensninger har jeg valgt å ikke gå nærmere inn på hvor disse ideene kommer fra historisk sett, men heller rette fokus mot å spore opp de diskursene den norske regjeringen og norske aviser kan plasseres innenfor når de uttaler seg om Russlands handlinger i Ukraina. Det er gjort mange studier om Russlands forhold til Vesten. Grunnen til dette ligger i at begge parter har sterke interesser på den internasjonale arena, men ved flere anledninger har dette vist seg å være motstridende interesser. Kosovo (1999), Georgia (2008) og Ukraina (2014) kan her stå som eksempler. Ved å benytte et konstruktivistisk rammeverk antar vi at internasjonal
politikk må forstås som en sosialiseringsprosess2, hvor aktørene definerer sine identiteter og gjennom identiteten utvikler kollektive oppfatninger om verden rundt seg.
Rasjonelle og konstruktivistiske teorier er uenige om hvorvidt det er strategiske beregninger som springer ut fra mikroøkonomisk teori, eller ideer, som motiverer handling. Ofte blir det hevdet at ved å legge vekt på ideer, er konstruktivismen en rival til rasjonalistiske forklaringer (Goldstein & Keohane 1993). Denne påstanden er basert på antagelsen om at preferanser eller interesser ikke er ideer, noe som kan innebære at ”rasjonalitet” er ”virkeligere” enn ideer. Dette er likevel en påstand det vil være vanskelig å teste empirisk. De to mest benyttede tilnærmingene til studiet av internasjonal politikk, realisme og institusjonell liberalisme, tar begge utgangspunkt i rasjonelle modeller. Begge tilnærmingene antar at aktører ut fra egne interesser maksimerer egen nytte, avhengig av tvangsmiddel. Forskjellen mellom de to ligger
2
Med sosialiseringsprosess menes det her sosialisering internasjonalt, der statsledere og diplomater møtes. Ted Hopf (2002) eksemplifiserer dette med ”constructivism all the way down”, altså meningsdannelse internt i et land – men knyttet til landets utenrikspolitiske profil.
22
hovedsakelig i hvorvidt stater kan forstås som enhetlige aktører eller som summen av politiske aktører i det enkelte land. I slike modeller er aktørenes preferanser og kausale overbevisning gitt, og oppmerksomheten trekkes mot variasjonen i mekanismer møtt av aktører. De fleste analytikere som lener seg på slike tilnærminger degraderer ideer til å spille en liten rolle (Goldstein & Keohane 1993:4). Samtidig finnes det også konstruktivistiske ”fundamentalister” som avviser konseptet om interesser, og dermed også rasjonalistiske forklaringer i det hele tatt.
3.1.1 Ideer i samfunnsforskning
Goldstein og Keohane (1993:3-4) argumenterer for at ideer, så vel som interesser, må vektlegges når man skal forklare menneskers handlinger. De legger til grunn at det ikke er noen iboende motsetning mellom interesser og ideer. Snarere kan interesser forstås som ideer om hva som anses som ønskelig og formålstjenelig. Fearon og Wendt (2002) foreslår at vi kan komme over denne fastlåste situasjonen i debatten mellom rasjonalister og konstruktivister ved å vektlegge empiriske heller enn ontologiske betingelser. Begge tilnærmingene legger til grunn at aktører handler på bakgrunn av hva de tror på. På bakgrunn av dette, så er det lite som skiller rasjonalister og konstruktivister i spørsmålet om hvorvidt ideer har noen
betydning, men heller i spørsmålet om hvordan de har betydning (Fearon og Wendt 2002:59). Denne studien tar konstruktivismens utgangspunkt, og går derfor ut ifra et syn om at de
ideene den norske regjeringen har om Russland kommer til uttrykk gjennom statsrådenes uttalelser. Nærmere bestemt, så antar vi at ideer ligger til grunn for menneskelig adferd. Béland og Cox (2011:3) hevder at ideer former hvordan vi forstår politiske konflikter, gir definisjoner til våre mål og strategier, og er valutaen vi bruker til å kommunisere om politikk med. Ved å gi definisjoner til våre verdier og preferanser, gir ideene oss et
tolkningsrammeverk som får oss til å se noen fakta som viktige, mens andre blir mindre viktige. Dette har igjen konsekvenser for hvordan vi forstår interessers betydning i politikken. I stedet for å se politikk som en konkurranse mellom mennesker som har klare og stabile interesser og utvikler strategier for å forfølge disse, ser Béland og Cox (2011:3) politikk som en maktkamp mellom mennesker som har motstridende ideer. Dette kan innebære deres interesser, men også deres idealer, selvfølelse, frykt og lignende. De ideene mennesker deler i deres kommunikasjon med sine omgivelser gir ikke bare et inntrykk av hva de ønsker, men også hva de ser på som passende (ibid:3).
23 Men hva mener vi med ideer i denne sammenhengen? For å kunne se på hvilke ideer som ligger til grunn når man snakker om Russland, er det viktig å vite hva som menes med en idé. Bergström & Boréus (2012:140) definerer en idé som en ”tankekonstruksjon som, til forskjell fra inntrykk og holdninger, utmerkes av en viss kontinuitet”. I samfunnsforskning blir ideer i økende grad anerkjent som viktige faktorer i politikken. Béland og Cox går så langt som å si at ”primært så er ideer kilder til politisk adferd”. De definerer ideer så enkelt som ”causal beliefs”:
”…Ideas are products of cognition. They are produced in our minds and are connected to the material world via our interpretation of our surroundings. Our minds can create ideas from any of a multitude of sensory perception, or the mind can create ideas based on no connection to reality at all. How else can we know and believe in things we cannot see or touch…?” (Béland og Cox 2011:3).
Ideer bærer også med seg en sammenheng mellom saker, og mellom mennesker i verden. Disse sammenhengene kan være kausale i ordets rette betydning, som for eksempel å foreslå at en hendelse var ansvarlig for å fremprovosere en rekke andre hendelser. Sist, men ikke minst så kan ideer hjelpe oss å vurdere problemer og utfordringer vi støter på, og på den måten være årsaker for våre handlinger (Béland og Cox 2011:3). Et annet viktig poeng Béland og Cox tar opp er at mennesker kan inneha forsonelige ideer. Resultatet av dette er at de vil oppnå konsensus med mennesker som deler de samme ideene, og komme i konflikt med de som innehar motstridende ideer (Béland og Cox 2011:4). Dette innebærer at de er villig til å kompromisse med mennesker som innehar andre ideer, for å oppnå et høyere mål. Et konkret eksempel på dette er NATO, der medlemslandene isolert sett står for helt ulike verdier og fremmer ulike ideer, men der konsensus er så felles at hvert av landene er villig til å gå i krig for hvert av de andre landene. Dette kan vi også knytte til konflikten i Ukraina, der NATO-landene snakker med én stemme til tross for at det internt i hvert av landene helt sikkert er store interesse- og idémotsetninger både blant beslutningstakerne i
utenrikspolitikken og i kommentariatet i media.
3.2 Diskursanalyse som teori og metode
Valget av analysemetode er knyttet opp til forskningsspørsmålet. Intensjonen med studien er først og fremst å kartlegge de ideene den norske regjeringen legger til grunn når de vurderer Russlands handlinger i Ukraina-konflikten, for så og videre å bruke denne diskursen eller disse diskursene som analyseverktøy til problemstillingens andre del. Når man benytter
24
diskursanalyse finnes det flere ulike måter å tilnærme seg analysen på, men de fleste tilnærmingene deler antagelsen om at våre måter å kommunisere på ikke avspeiler vår omverden, identitet og sosiale relasjoner på en nøytral måte, men spiller en aktiv rolle i å skape og forandre dem (Jørgensen og Phillips 2002:1). Jørgensen og Phillips (2002:1) definerer diskurs som ”en bestemt måte å snakke om og forstå verden (eller et utsnitt av verden) på.” En diskurs er dermed en kollektiv forståelse av et sosialt eller politisk fenomen. Diskurs kan analyseres i empirisk tekst, men analysen skal først og fremst gi oss innsikt i forestillingene som ligger til grunn for teksten (og som teksten samtidig bidrar til å opprettholde) (Bratberg 2014:30).
Selv om diskursanalysen kan brukes på flere ulike områder, kan den ikke settes inn i en hvilken som helst teoretisk ramme. Jørgensen og Phillips (2002:3-4) skriver at det er avgjørende at man ikke bruker diskursanalysen som en analysemetode løsrevet fra det teoretiske og metodiske grunnlaget. I diskursanalyse er teori og metode lenket sammen, samtidig som man kan skape sin egen ”pakke” ved å kombinere elementer fra flere
forskjellige diskursanalytiske perspektiv (ibid:4). Dette avsnittet vil starte med å se på diskurs og meningsdannelse. Her vil jeg legge Ernesto Laclau og Chantal Mouffes ”diskursteori” som grunnlag for det teoretiske, før jeg i neste avsnitt kombinerer deres teori med Iver B.
Neumanns teknikker for gjennomføring av analysen.
3.2.1 Diskursteori
Diskursteori sikter mot en forståelse av det sosiale som en diskursiv konstruksjon, hvor alle sosiale fenomener i prinsippet kan analyseres som diskursanalytiske redskaper. På grunn av sitt brede fokus er diskursteorien velegnet som teoretisk grunnlag for sosialkonstruktivistiske tilganger til diskursanalyse (Jørgensen og Phillips 2002:25). Den overordnede tankegangen i diskursteorien er at sosiale fenomen så å si aldri er ferdige eller totale. Betydning kan aldri fastlåses endelig, noe som gir plass til konstante sosiale kamper om definisjoner av identitet og samfunn. Slike kamper kan være hvordan man i Norge oppfatter Russland. Disse kampene som foregår om hvordan Russland skal forstås, får igjen sosiale konsekvenser.
Laclau og Mouffe har bygget sin teori ved å kombinere og moderere to store teoretiske tradisjoner, marxisme og strukturalisme. Marxismen gir utgangspunkt for å tenke på det sosiale, og strukturalismen gir grunnlag for å tenke på mening. Laclau og Mouffe smelter disse tradisjonene sammen til én poststrukturalistisk teori, hvor hele det sosiale felt forstås
25 som en prosess hvor mening skapes (Jørgensen og Phillips 2002:25). Teorien deres tar
utgangspunkt i at diskurs konstruerer den sosiale verden og gir den mening, og at mening aldri kan fastlåses på grunn av språkets grunnleggende ustabilitet. Dermed er ingen
russlandsdiskurs en lukket enhet; diskursen omformes snarere konstant i kontakt med andre diskurser (Jørgensen og Phillips 2002:6).
3.2.2 Sentrale begreper i diskursteori
Før jeg går over til å presentere Laclau og Mouffes teori om det sosiale, er det en del sentrale begreper innenfor diskursteorien som krever en grundigere gjennomgang. Ifølge Laclau og Mouffe, kan man si at meningsdannelse som sosial prosess går ut på å fastsette mening. Vi prøver hele tiden å fastlåse tegnenes betydning ved å sette dem i bestemte forhold til andre tegn (Jørgensen og Phillips 2002:25). Et slikt prosjekt vil i siste innstans vise seg å være umulig, fordi enhver konkret fastleggelse av tegnenes betydning er kontingent – den er mulig, men ikke nødvendig. Det er nettopp disse stadige forsøk – som aldri helt fullkomment lykkes – som gir en inngang til analysen.
Formålet med diskursanalysen er da å ”kartlegge de prosesser hvor vi kjemper om hvordan tegnenes mening skal fastlegges, og hvor noen meningsdannelser blir så konvensjonalisert at vi oppfatter dem som naturlige” (Jørgensen og Phillips 2002:25-26). For Laclau og Mouffe forstås en diskurs som en ”fastleggelse av mening innenfor et bestemt domene” (ibid:26). Denne studiens søker da altså å kartlegge hvilken mening/meninger om Russland som har blitt så fastlåst og så konvensjonalisert at man nærmest ikke skulle tro at det fantes andre alternative måter å se Russland på.
Alle tegnene som inngår i en diskurs er momenter; deres mening blir holdt fast ved at de er ulike hverandre. I Laclau og Mouffes teori beskriver de at diskursen etableres ved at mening utkrystalliseres rundt noen nodalpunkter. Nodalpunkter brukes om enkeltstående begreper, altså et ord som kan kjedes sammen med andre ord og på den måten gi oss en bestemt meningstilskrivelse (ibid:26). I denne studiens analyse har jeg ikke valgt å benytte meg av nodalpunkter, men av klare ”statements”, eller ”oppfatninger”, og ideer som er
gjennomgående i statsrådenes uttalelser. Diskursen vil da etableres som en totalitet, hvor oppfatninger og statements bunner i et sett med ideer om hva som er ”rett” og hva som er ”galt”. Dette gjøres ved å utelukke alle andre mulige måter å se Russland og internasjonal
26
politikk på. På den måten er en diskurs en reduksjon av muligheter, og et forsøk på å skape entydighet.
Alle de mulighetene som diskursen utelukker, kaller Laclau og Mouffe det diskursive felt
(Jørgensen og Phillips 2002:27). Det diskursive felt forstås som et reservoar av
meningstilskrivninger som tegn har hatt eller har i andre diskurser, men som settes til side i den spesifikke diskursen for å skape entydighet. På denne måten kan vi forstå det diskursive felt som diskursens ytre - alt den utelukker. Men siden en diskurs alltid konstitueres i forhold til et slikt ytre, vil det også alltid være i fare for å kunne bli underminert av dette ytre. Andre definisjoner av tegnene kan forstyrre diskursens entydighet. Her kommer begrepet elementer
inn. Elementer forstås i denne sammenheng som tegn som ikke har fått en endelig fastsatt mening. Med dette begrepet gjenformulerer Laclau og Mouffe diskursbegrepet: ”en diskurs forsøker å gjøre elementer om til momenter ved å redusere deres flertydighet til entydighet” (Jørgensen og Phillips 2002:27-28). I termer av Laclau og Mouffes diskursteori, etablerer diskursen en lukking – en midlertidig stopp i tegnenes meningsglidninger. Men denne
lukkingen vil likevel aldri helt fullføres, fordi overgangen fra ”elementer” til ”momenter” ikke kan bli så komplett at den ikke kan utfordres av det diskursive felts flertydighet (ibid:28). Vi kan bruke Russland som eksempel på et element, fordi det finnes konkurrerende måter å forstå Russland på. Dersom vi tar utgangspunkt i en diskurs der Russland er en trussel, blir da Russland forsøkt redusert til et moment ved å defineres på en bestemt måte. I en alternativ russlandsdiskurs vil man på samme måte forsøke å definere Russland entydig, men på en annen måte enn i diskursen om Russland som en trussel. Ordet ”Russland” sier derfor ikke så mye i seg selv, men må settes i relasjon til andre ting for å gi mening. Dette skjer gjennom det Laclau og Mouffe kaller artikulasjon. De beskriver artikulasjon som enhver praksis som etablerer en relasjon mellom elementer, slik at elementets identitet modifiseres (Jørgensen og Phillips 2002:28). Ordet ”Russland” er i seg selv flertydig, og derfor vil dets identitet
forandres så snart man setter det i sammenheng med andre begreper i en konkret artikulasjon. Med disse begrepene på plass, kan vi nå sette de i relasjon til hverandre. Diskursen streber altså mot å fjerne alle flertydigheter ved å gjøre elementer til momenter gjennom en lukking. Men denne prosessen vil aldri lykkes helt, fordi de meningsmuligheter som diskursen fortrenger til det diskursive felt, alltid truer med å destabilisere entydigheten (Jørgensen og Phillips 2002:29). Alle momenter blir derfor potensielle elementer. Konkrete artikulasjoner utfordrer de gjeldende diskurser ved å fastsette mening på bestemte måter. Og på grunn av
