«Jeg er så mye, mye mer enn det» Kvalitative intervju med unge voksne, om stamming og identitet

104  Download (0)

Full text

(1)

«Jeg er så mye, mye mer enn det»

Kvalitative intervju med unge voksne,

om stamming og identitet

Åse Sjøstrand

Masteroppgave i spesialpedagogikk

Institutt for spesialpedagogikk

Det utdanningsvitenskaplige fakultet

UNIVERSITETET I OSLO

Vår 2014

(2)
(3)

III

Hvordan opplever unge voksne som

stammer at taleflytvansken har påvirket

deres identitet?

(4)

IV

© Åse Sjøstrand 2014

«Jeg er så mye, mye mer enn det» Åse Sjøstrand

http://www.duo.uio.no/

(5)

V

Sammendrag

Tittel

«Jeg er så mye, mye mer enn det»

Kvalitative intervju om stammingens rolle i opplevelsen av identitet. Bakgrunn og formål

En voksen person som stammer har ofte levd så godt som hele sitt liv med ufrivillige brudd i talen og opplevelsen av å ikke få sagt det han eller hun ønsker. I løpet av denne tiden kan reaksjonene, følelsene og holdningene knyttet til stammingen, ha fått tid til å farge personens oppfatning av seg selv og sitt liv. Formålet med dette prosjektet har vært å belyse hvilken rolle stammingen spiller i livene til unge voksne som stammer. Gjennom kvalitative intervjuer søker jeg å ta et innenfra-perspektiv med en målsetting om å få frem informantenes subjektive opplevelser og tanker om identitet. Med dette som bakteppe formulerte jeg problemstillingen: «Hvordan opplever unge voksne som stammer at taleflytvansken har påvirket deres

identitet?» Metode

Med en kvalitativ, fenomenologisk tilnærming baserer oppgaven seg på semistrukturerte intervju med seks unge voksne i alderen 20 til 29 år. Intervjuene ble tatt opp med lydopptaker og transkribert kort tid etter hver samtale. Tekstdataene ble organisert og kodet i

behandlingsprogrammet NVivo 10. Kvale & Brinkmann (2009) sine tre analysenivåer for intervjuanalyse; selvforståelse, kritisk forståelse basert på sunn fornuft og teoretisk forståelse, danner utgangspunkt for presentasjon og drøfting av funn.

Resultat og drøfting

Intervjuene med de seks unge voksne viser at grad av stammingens påvirkning på identiteten er svært forskjellig, både hos de ulike personene, og i ulike livssituasjoner hos den enkelte. Jeg viser i oppgaven hvordan en teoretisk forståelse av identitet som en sosial konstruksjon kan brukes som et rammeverk for å forstå hvordan stammingens påvirkning ikke er konstant, men endre seg i forskjellige deler av informantenes identitet.

Alle informantene har gjort seg opp tanker om hva andre tenker om dem når de stammer, uavhengig om de har opplevd negative reaksjoner fra andre. Nervøs, dum, usikker, ukontrollert, beskjeden, høy, full eller invalid er beskrivelser som kommer opp når

(6)

VI

informantene forteller hva de tror andre kan tenke om dem når de stammer. Hos noen av informantene kan disse reaksjonene sies å være internalisert og utgjøre et selvopplevd stigma. Følelser som frykt, sinne, skam og håpløshetsfølelse knyttes for flere av dem til stammingen. For noen er følelsene altomfattende og en sterk påvirkning på deres identitet. Andre opplever enkelte stammesituasjoner som ubehagelig og har følelsesmessige reaksjoner, men opplever de ikke definerende for den de er. Slike reaksjoner kan både være knyttet til selve

stammeøyeblikket, men også frykt eller bekymring i for- og etterkant. Informantene forteller at følelsene er sterkest i situasjoner som samhandling med kollegaer og samarbeidspartnere på jobb, på date, eller med andre man treffer for første gang. På den andre siden trekker alle informantene frem at det gjør dem mindre å stamme foran personer de kjenner godt, som familie, partner eller gode venner. Flere av informantene beskriver hvordan tanken om at det er ok å stamme har hjulpet dem i å håndtere stammingen i livet og som en del av sin identitet. Erfaringene til hver enkelt informant danner grunnlaget for denne studien. Kunnskapen som kommer frem gjennom samtalene kan ikke generaliseres til en større gruppe. Videre kan detaljrike beskrivelser av informantenes opplevelser likevel tenkes å danne et grunnlag for forståelse i møte med andre voksne i en lignende situasjon. Refleksjon rundt stammingens påvirkning av identitet kan være aktuell for logopeder og andre som jobber nært med voksne som stammer.

(7)

VII

Forord

Arbeidet med denne oppgaven har vært utfordrende og lærerik. Det har gitt meg innsikt i et fagfelt jeg synes er svært interessant, og som jeg gleder meg til å bli bedre kjent med som logoped. Prosjektet hadde vært umulig å gjennomføre uten noen personer som naturligvis fortjener en stor takk:

Først og fremst ønsker jeg å takke de seks personene som har stilt opp som informanter til denne oppgaven, og som har overrasket og imponert meg med sin oppriktighet og ærlighet. Jeg setter enormt pris på at de ville dele sine erfaringer og refleksjoner med meg.

Videre ønsker jeg å takke de som hjalp meg med å komme i kontakt med informantene og fungerte som døråpnere.

Tusen takk til min veileder Hilda Sønsterud som gjennom gode diskusjoner og faglige innspill har motivert og inspirert meg, i løpet av hele prosessen. Tusen takk også til Kirsten Howells, for alle gode innspill og interessante samtaler.

Takk til «Sjøstrand kaffi og korrektur», til mine profesjonelle venner, og til alle andre som har bistått med støtte og hjelp i alle former de siste månedene.

Åse Sjøstrand Blindern, mai 2014

(8)

VIII

Innholdsfortegnelse

1 Innledning ... 1 1.1 Bakgrunn og aktualitet... 1 1.2 Prosjektets formål ... 2 1.3 Problemstilling og forskningsspørsmål ... 2 1.4 Avgrensning og begrepsavklaring ... 3 1.5 Oppgavens oppbygging ... 4 2 Teoretisk forankring ... 6 2.1 Stamming ... 6 2.1.1 Definisjoner ... 7 2.1.2 Årsaksforklaringer ... 9

2.1.3 Stamming hos voksne ... 11

2.1.4 Håndtering av stamming ... 12

2.2 Identitet ... 15

2.2.1 Identitet, spørsmålet om hvem jeg er ... 15

2.2.2 Mulige selv, spørsmålet om hvem jeg kan bli ... 17

2.3 Stamming som en del av identiteten til voksne ... 18

2.3.1 Stigma ... 19 2.3.2 Følelser ... 23 2.3.3 Selvaksept ... 25 3 Metodiske overveielser ... 27 3.1 Valg av metode ... 27 3.1.1 Kvalitativ tilnærming ... 27 3.1.2 Fenomenologisk perspektiv... 28 3.1.3 Kvalitativt forskningsintervju ... 29 3.2 I forkant av datainnsamlingen ... 29 3.2.1 Egen førforståelse ... 29 3.2.2 Utvalg ... 30 3.2.3 Presentasjon av utvalget ... 32 3.2.4 Intervjuguide ... 34 3.2.5 Pilotintervju ... 35 3.3 Datainnsamling ... 36

(9)

IX 3.3.1 Intervju ... 36 3.3.2 Memo ... 37 3.4 Bearbeidelse av datamaterialet ... 37 3.4.1 Transkripsjon ... 37 3.4.2 Analyse ... 38 3.5 Studiens kvalitet ... 40 3.5.1 Validitet ... 40 3.5.2 Reliabilitet ... 43 3.6 Etiske hensyn ... 43 4 Tematisk analyse ... 45 4.1 Identitet ... 45

4.1.1 Å være «en stammer» ... 46

4.1.2 Stammingen som formende for personlighetstrekk ... 47

4.1.3 Stammingen i møte med de nærmeste ... 48

4.1.4 Stammingens innvirkning på sosial samhandling ... 49

4.1.5 Å være en av «oss som stammer» ... 54

4.1.6 Stammingen og forestillinger om fremtiden ... 55

4.2 Stigma ... 57

4.2.1 Reaksjoner utenfra ... 57

4.2.2 Oppfatning av andres reaksjoner ... 59

4.3 Følelser ... 60

4.3.1 Frykt ... 60

4.3.2 Sinne ... 62

4.3.3 Skam ... 63

4.3.4 Mangel på kontroll, håpløshetsfølelse ... 64

4.3.5 Selvaksept ... 64

5 Teoribasert analyse ... 68

5.1 Identitet og stammingens rolle ... 68

5.1.1 Identitet, spørsmålet om hvem jeg er ... 69

5.1.2 Mulige selv, spørsmålet om hvem jeg kan bli ... 72

5.2 Stamming som en del av identiteten til voksne ... 74

5.2.1 Stigma ... 74

(10)

X

5.3 Selvaksept ... 76

6 Avslutning ... 78

6.1 Oppsummering av funn ... 78

6.2 Funnenes implikasjoner for logopeders arbeid med voksne som stammer ... 79

6.3 Videre forskning ... 80

Litteraturliste ... 81

(11)

1

1 Innledning

I det første av mine seks intervjuer som danner grunnlaget for denne studien, fortalte en av informantene meg at hun tidligere opplevde stammingen som det mest fremtredende ved seg selv. Senere har hun begynt å tenke at en slik beskrivelse ikke passer henne, og forklarer det med at: «Jeg er så mye, mye mer enn det». Utsagnet har blitt stående igjen som tittel på oppgaven min. Flere av informantene utrykker at det å bli forstått først og fremst basert på måten de snakker på, er frustrerende og noe de frykter. For noen representerer imidlertid tanken om at «jeg er så mye mer» en aksept for at stammingen utgjør en liten del av hvem de er. Dette er to forskjellige måter å tenke på som representerer svært ulike tilnærminger til stammingens påvirkning på identitet. Jeg opplever å møte begge versjonene i de ulike intervjuene.

1.1 Bakgrunn og aktualitet

Min interesse for taleflytfeltet startet for alvor da jeg gjennom praksis i studiet møtte voksne som stammer. Faglitteraturen jeg hadde lest til da hadde i hovedsak dreid seg om små barn som stammer, altså en gruppe som blir henvist til logoped først og fremst fordi noen andre er bekymret for talen deres. I møtet med de voksne på praksisstedet forsto jeg at stamming for dem ikke bare handler om brudd i taleflyten, men om å leve med en kommunikasjonsvanske. Mange levde godt med stammingen ved hjelp av metoder for å håndtere og forholde seg til vansken. Andre fortalte at stammingen var blitt et tema som tok opp mye tankekapasitet etter at de hadde begynt på en høyere utdannelse eller skulle gå ut i yrkeslivet. Det slo meg at stammingen for disse ble en ekstra faktor i den bli-voksen-prosessen jeg selv befinner meg i. Dette ble min igangsetter for å se nærmere på det å leve med stamming som ung voksen. Innen faglitteraturen har det de siste årene vært et økt fokus på sosiale og kulturelle aspekter ved individuell fungering, og større fokus på identitet i forbindelse med

kommunikasjonsvansker som stamming. Kvalitative intervju har ofte blitt brukt som et egnet verktøy for å få tak i rike beskrivelser av hvordan det er å leve med en

kommunikasjonsvanske (Hagstrom & Daniels, 2004). Forskning de siste årene har blant annet rettet søkelyset på stammingens påvirkning på jobb og utdanningssituasjoner, livskvalitet, samt hvilken betydning andres reaksjoner har på en persons selvoppfatning, og hvilke strategier som brukes for å håndtere stamming som voksen (Bricker-Katz, Lincoln &

(12)

2

Cumming, 2013, Boyle, 2013a, Klompass & Ross, 2004, Plexico, Manning & Levitt 2009a, 2009b). Det er også blitt sett nærmere på det å danne forhold når man er en person som stammer (Van Borsel, Brepoels & De Coene, 2011). Undersøkelser har vist at stamming kan påvirke selvoppfatning, og den kliniske nytten av å diskutere identitet som et tema med klientene blir stadig nevnt i disse studiene (Boyle, 2013a, Plexico et al., 2009a, 2009b).

1.2 Prosjektets formål

Formålet med dette prosjektet har vært å belyse hvilken rolle stammingen utgjør for identitetsfølelsen hos unge voksne som stammer. Gjennom kvalitative intervjuer og en fenomenologisk innfallsvinkel til materialet søker jeg å ta et innenfra-perspektiv med en målsetting om å få frem informantenes subjektive opplevelser og tanker om identitet. I kvalitativ metode er ikke generalisering av funnene til en stor populasjon noe mål. Jeg vil likevel argumentere for at det å lytte til hvordan voksne som stammer beskriver egne

opplevelser av stamming og identitet, kan øke leserens forståelse for hva det vil si å stamme. Videre kan detaljrike beskrivelser gi et godt grunnlag for forståelse i møte med andre voksne i en lignende situasjon. Refleksjon rundt stammingens påvirkning av identitet kan være aktuell for logopeder og andre som jobber nært med voksne som stammer.

1.3 Problemstilling og forskningsspørsmål

Prosjektet har rettet seg mot unge voksne som stammer og deres opplevelse av stammingens innvirkning på identitet. Hovedproblemstillingen er som følger:

«Hvordan opplever unge voksne som stammer at taleflytvansken har påvirket deres identitet?»

Tre forskningsspørsmål underbygger problemstillingen:

1. I hvilken grad har stammingen påvirket informantenes oppfatning av hvem de er? 2. I hvilken grad opplever informantene stigma som personer som stammer?

3. Hvilke følelser knytter informantene til det å stamme?

Det første forskningsspørsmålet viser til refleksjoner om egen identitet, selvoppfatning og rolle sammen med andre. De to påfølgende spørsmålene tar for seg faktorer som inngår i ens identitet, og retter fokus mot stammingens påvirkning.

(13)

3

1.4 Avgrensning og begrepsavklaring

Stamming er en myteomspunnet vanske som oppstår i en liten andel av befolkningen, oftest i

barnealder (Shapiro, 2011, Ramberg & Samuelsson, 2008). Jeg har i min oppgave fokusert på unge voksne, og diskuterer i liten grad problemet hos barn. Oppgaven dreier seg om

opplevelsen av og erfaringer med stamming, og problemstillingen utelukker erfaring med andre kommunikasjonsvansker som løpsk tale, psykogen, eller nevrogen stamming. I

oppgaven legger jeg vekt på at stamming ikke bare er et hørbart problem, men en sammensatt kommunikasjonsvanske som kan farge en persons rolle i en sosial samhandling og valgene personen tar når det kommer til blant annet jobb og utdanning (Yairi & Seery, 2011).

Ulike teoretiske retninger bruker og definerer begrepet identitet på ulike måter. Jeg vil i min oppgave bruke identitetsbegrepet slik Robins, Tracy & Trzesniewski (2010) beskriver det, som en sosialt konstruert enhet. Tanken er at menneskets identitet forandrer seg etter de sosiale kontekstene det befinner seg i. I ulike kontekster blir mennesket tildelt en sosial rolle som har med seg en egen identitet. Personer kan ha mange ulike identiteter som reflekterer deres varierende gruppemedlemskap, og ulike sosiale sammenhenger. Litt enkelt kan en si at identitet er svaret på spørsmålet om hvem man er. Svaret vil romme alt fra personlighetstrekk, tanker og holdninger, ens plass i et sosialt nettverk, samt kulturelle tilhørighet (Robins et al., 2010). Å ta med teori om identitetsutvikling hadde sprengt rammen for denne oppgaven, og er dermed utelatt. I min forståelse av identitet har jeg også tatt med forståelse av hvem en kan bli, «mulige selv» (Markus & Nurius, 1986). Dette har jeg gjort fordi informantene alle befinner seg på begynnelsen av voksenlivet. Utsagnene deres dreier seg i stor grad om hvordan livet kan bli.

Fordi informantene nevner hvordan behandling har vært avgjørende i deres tanker om identitet, gjør jeg kort rede for de vanligste behandlingsmetodene i teorikapitlet. I den tematiske analysen i oppgaven trekker selvaksept frem som en følelse, og diskuteres senere i lys av teori for å diskutere stammingens påvirkning på identitet. Jeg har imidlertid valgt å ikke gå nærmere inn på håndteringsmåter eller behandling. Dette er fordi mitt hovedfokus er informantenes refleksjoner om stammingens innvirkning på identitet, og hvordan stammingen påvirker ulike deler av deres liv. Å se på hvordan de ulike flytskapende teknikkene og

samtalene i behandling har hatt innvirkning på informantenes identitetsfølelse kunne blitt en egen oppgave, og derfor et punkt jeg her har utelatt.

(14)

4

1.5 Oppgavens oppbygging

Denne oppgaven har seks kapitler, medregnet dette introduksjonskapitlet. I neste kapittel presenteres aktuell teori som senere danner rammeverket for oppgavens teoribaserte analyse. Kapitlet er tredelt. Først beskrives teorier rundt stamming; definisjoner, årsaksforklaringer og håndtering, samt en kort oversikt over empiri som retter seg mot det spesielle ved stamming hos voksne. I kapitlets midtdel presenterer jeg utvalgt teori om det mangefasetterte begrepet identitet, og viser til teori på området som spesielt diskuterer identitet hos voksne. I slutten av kapitlet ønsker jeg å vise hvordan identitetsteori kan være aktuell i forståelse av stamming hos voksne. Her fremheves forskning som viser hvordan stigma og følelser knyttet til stamming kan internaliseres og utgjøre en del av en persons identitet. Til slutt trekkes teori om

selvaksept frem som en viktig håndteringsmåte for en slik påvirkning.

En beskrivelse av og begrunnelse for de metodiske valgene jeg har tatt for å kunne svare på oppgavens problemstilling, er samlet i kapittel 3. For å sikre oppgavens validitet gjennomgår jeg alle steg i forskningsprosessen, fra forberedelse, til gjennomføring og bearbeidelse av datamateriale. I slutten av kapitlet diskuteres studiens kvalitet og etiske overveielser som har blitt gjort.

I kapittel 4 presenteres informantenes betraktninger og beskrivelser av det å være en person som stammer. Informantenes selvforståelse danner utgangspunktet for denne tematiske analysen. Utsagnene er delt inn etter tre hovedtema, som hver representerer et

forskningsspørsmål. Disse er identitet, stigma og følelser.Under første hovedtema presenteres informantenes refleksjoner rundt hvordan stammingen påvirker oppfatningen om hvem de er i ulike situasjoner og faser i livet. Under temaet stigma, presenteres informantenes beskrivelser av hvorvidt stamming oppleves som en stigmatiserende vanske. I siste del av kapitlet er informantenes utsagn om hvilke følelser de enkelte knytter til det å stamme og hvordan disse preger dem i hverdagen, samlet.

Kapittel5utgjøres av oppgavens teoribaserte analyse. Her diskuteres funnene i kapittel 4 i lys av relevant teori presentert i kapittel 2. Først av alt trekkes informantenes utsagn om hvordan de opplever at stammingen påvirker hvem de er frem, og sees i forbindelse med

identitetsteori. Videre diskuterer jeg hvordan de følelsesmessige reaksjonene og opplevelsen av stigma kan påvirke informantenes identitet.

(15)

5 I kapittel 6 oppsummerer jeg undersøkelsenes funn. Deretter diskuterer jeg hvilke

implikasjoner denne studiens funn kan ha for logopeders arbeid med unge voksne som

stammer. Til slutt retter jeg blikket fremover ved å peke på uberørte elementer i materialet, og potensialet og behovet for videre forskning.

(16)

6

2 Teoretisk forankring

«My stutter is what I’m most embarrassed about in a public sense, and most ashamed of in private» (Crouch, 2010, s. 5).

Sitatet er hentet fra en selvbiografisk artikkel om å være en ung voksen som stammer, om å ha et ønske om endring, men også om å slå seg til ro med følelsene som er knyttet til vansken. Utsagnet sier noe om at stamming er mer enn det første som slår oss når vi møter noen som stammer: de overraskende bruddene i uttalen av helt dagligdagse ord. Problemstillingen i denne oppgaven retter seg også mot den delen av stammingen man ikke nødvendigvis hører. Følelser og holdninger til stammingen påvirkes av ens egne og andres reaksjoner, og kan påvirke både selvoppfatning og sosial samhandling. I dette kapitlet vies derfor plass til teori om begrepet identitet, med særskilt fokus på identitets hos voksne som stammer. Jeg

presenterer derfor teori om hvordan stigma og følelser kan internaliseres og prege ens identitet. Aller først gjør jeg rede for stamming. Det vil si at jeg gjør rede for ulike

definisjoner, årsaksforklaringer og former for håndtering, samt presenterer en kort oversikt over empiri som retter seg mot det spesielle ved stamming hos voksne.

2.1 Stamming

Stamming er en svært sammensatt vanske som forekommer hos alle typer mennesker på tvers av samfunnslag, språk, kjønn og alder (Guitar, 2014). I Norge brukes begrepet taleflytvansker som en samlebetegnelse for stamming og løpsk tale. De to vanskene har på ulike måter brudd i taleflyten som fellesnevner. Såkalt ikke-flyt finnes imidlertid som en normal del av alles menneskers uttale og språk. Vi nøler, repeterer ord og setninger og legger inn fyllord som «eh» og «øh». Forskjellen mellom stamming og normal ikke-flyt kan både høres av andre og oppleves av den som snakker (Yairi & Seery, 2011). Fra en lytters perspektiv er det funnet forskjeller mellom stammeatferd som beskrives som normal ikke-flyt, og den som beskrives som stamming. Fra talerens perspektiv er det også en forskjell. Normal ikke-flyt kan ofte forklares, talen stopper opp fordi man leter etter ord eller reflekterer over hva man vil si. Annen ikke-flyt er derimot helt ufrivillig og oppleves overaskende og ofte frustrerende.

(17)

7

2.1.1 Definisjoner

«Defining stuttering, especially as a disorder, has proved to be a difficult task that has not yet been successfully accomplished» (Yairi & Seery, 2011, s. 18).

Definisjoner av stamming har endret seg i takt med utviklingen innen forskning og klinisk arbeid. Paradigmeskifter i andre fagfelt som psykologien har også hatt en innvirkning på forståelsen av stamming (Kalinowski & Saltuklaroglu, 2006). Ulike definisjoner vil ha ulike implikasjoner for kartlegging og behandling.

Noen definisjoner fokuserer på selve stammeatferden, det Yairi & Seery (2011) kaller for «stuttering as a speech event». I en slik forståelse er stamming kun noe som oppstår når man snakker, og er en synlig og hørbar faktor. Av Verdens helseorganisasjon (WHO) defineres stamming i ICD-10 (International Classification of Disease) slik:

Talen er kjennetegnet ved hyppig gjentakelse eller forlengelse av lyder, stavelser eller ord, eller av hyppig nøling eller pauser som forstyrrer den rytmiske talestrømmen. Mindre dysrytmi av denne typen er ganske vanlig som en forbigående fase i tidlig barndom eller som et mindre, men vedvarende taletrekk i senere barndom og

voksenliv. Dette skal bare klassifiseres som forstyrrelse hvis alvorlighetsgraden er så omfattende at den forstyrrer talestrømmen. Det kan være assosierte bevegelser i ansiktet og andre deler av kroppen som sammenfaller i tid med gjentakelsene, nølingene eller pausene i talestrømmen.(WHO, 2010, s 180)

En slik definisjon vektlegger den synlige og hørbare delen av stammingen, som kan oppleves som en forstyrrelse i talen. Gjentakelser, forlengelser, nøling og pauser brukes som

beskrivelser av talebruddene. Van Riper (1982) kaller bruddene i taleflyten for «kjerneatferd». Guitar (2014) har adoptert begrepet og beskriver det som den unormale mengden brudd i taleflyten, som tar form på tre ulike måter: Repetisjoner av lyder, stavelser og enstavelsesord, forlengelser av lyder, eller blokkering i luftstrømmen i talen. Det WHO i sitatet over kaller «assosierte bevegelser i ansiktet og andre deler av kroppen», er ofte reaksjoner en person kan ha på talebruddene, og kalles av Van Riper (1982) «sekundæratferd». Guitar (2014) skiller mellom «fluktatferd», handling for å komme ut av et spesifikt stammeøyeblikk, og

«unngåelsesatferd». Sistnevnte oppstår når personen forventer å stamme og bruker de samme metodene som tidligere har fungert for å komme vekk fra stammeøyeblikket, eller helt velger å unngå spesifikke ord eller situasjoner. Hvordan de ulike talebruddene og fysiske

(18)

8

reaksjonene arter seg vil i stor grad variere, både fra person til person og hos en og samme person. Alle som stammer har sitt eget individuelle stammemønster som utvikler seg i takt med vansken (Kalinowski & Saltuklaroglu, 2006). I dette ligger at også andre faktorer ved den hørbare delen av stammingen vil variere fra person til person og utvikle seg med tiden: Lengden og forekomsten av stammeatferd, hvilke ord og lyder det stammes ofte på, hvilke lyder som brukes for å avlede eller sette i gang et ord og de fysiske reaksjoner på

talebruddene, som å blunke, nikke, sparke med foten og lignende vil alle variere (Kalinowski & Saltuklaroglu, 2006).

Å definere stamming som handling eller atferd vil imidlertid utelate en stor del av det som gjør stamming til en vanske, «stuttering as disorder» (Yairi & Seery, 2011). En slik forståelse tar høyde for at stamming kan være et gjennomgripende problem som ikke bare er aktuelt når en person snakker, men er en kommunikasjonsvanske som kan være definerende for de valg en person gjør knyttet til jobb og familie og for personens identitet. Sheehan (1970) var den første til å forklare de skjulte vanskene med stamming ved hjelp av isfjellmetaforen (referert. i Kalinowski & Saltuklaroglu, 2006). Toppen av isfjellet symboliserer den hørbare stammingen og synlig sekundæratferd. Under overflaten ligger en persons følelser og holdninger til det å stamme, unngåelse, frykt, forventninger og kompenseringsstrategier for å skjule stammingen. Dette er noe andre ikke nødvendigvis oppfatter. Disse faktorene vil ofte kunne være til et like stort hinder som selve kjerneatferden, og kan utgjøre en vel så stor del av vansken (Guitar, 2014, Yairi & Seery, 2011). Shapiro (2011) legger vekt på at en kommunikasjonsvanske i stor grad kan prege et menneskes liv: «Communication is a uniquely human experience.

Stuttering, a significant disorder of communication, reminds people who stutter of their particularly human limitations. Stuttering has a significant impact on one’s life» (Shapiro, 2011, s. 3).

Yairi & Seery (2011) har i sin beskrivelse lagt vekt på både kjerneatferd, sekundæratferd og holdninger og følelser og deres eventuelle implikasjoner for livsførsel og selvoppfatning, i det de ikke kaller en definisjon, men et perspektiv på stamming som en multidimensjonal vanske.

Near its onset in young children, stuttering is a speech disorder (also known as “developmental stuttering” because of its childhood onset) in those who are prone to experience, for at least a period of time, intermittent disruptions in the form of one or all of the following: sound/syllable repetitions, sound/postural prolongations, and

(19)

9 complete blockages of the vocal tract (…) When the disorder persists, it expands to acquire additional characteristics reflected in dynamic, multidimensional patterns of overt body tensions, motor-physiological adaptations, as well as emotional, cognitive, and social reactions. These additional characteristics intensify as the disorder persists and, to the person who stutters may be more disturbing than the stuttered speech events. (Yairi & Seery, 2011, s. 18)

Å forstå stammingen som en vanske vil dermed kreve et innenfra-perspektiv. Hvor stor påvirkning vansken har i et menneskes liv vil variere fra person til person, og vil også kunne endre seg og arte seg ulikt hos den enkelte. Det er hvordan en person opplever stammingen som hinder som sier noe om alvorlighetsgraden. I en undersøkelse utført på 50 voksne som stammer fant Manning & Gayle Beck (2013) ingen sammenheng mellom mengde

stammesymptomer og emosjonelle reaksjoner. Studien forslår at angst ikke alltid er knyttet til indikatorer på stamming, og viser at depresjon og personlighetsproblematikk ikke har noen signifikant sammenheng med hørbar stamming. I en kvantitativ undersøkelse blant 200 voksne som stammer ble det ikke funnet noen signifikant sammenheng mellom mengde hørbar stamming og opplevd livskvalitet (Craig, Blumgart, & Tran, 2009). Personer med lite synlig stamming kan dermed ha store problemer i form av negative følelser og ubehag i bestemte situasjoner, mens andre kan ha tydelig hørbar stamming og samtidig holde tale, ta telefonen og virke lite påvirket av stammingen (Ramberg & Samuelsson, 2008). Hva det vil si å stamme er det med andre ord kun personen som stammer selv, som kan svare på (Shapiro, 2011).

2.1.2 Årsaksforklaringer

«Throughout recorded time to the present day, we continue to ask, what causes stuttering?» (Shapiro, 2011, s.82).

Teoriene rundt stammingens årsak og forekomst har variert gjennom tidene og speilet

tidsånden (Kalinowski & Saltuklaroglu, 2006). Psykodynamiske modeller forklarte stamming som en ubevisst konflikt som gjenspeiles i talen, hvis primære funksjon er å forhindre

forbudte tanker og følelser å uttales (Ramberg & Samuelsson, 2008). Johnsons

innlæringsteoretiske modell på tidlig 1900-tall hevdet at foreldre tolket barnets ikke-flyt som stamming som i sin tur gjorde barna oppmerksomme på sin egen tale og unnvikelse, og

(20)

10

dermed skapte stamming (Garsten & Lundström, 2008). Andre, som Kolk & Postma (1997) og deres hypotese om «covert repair», har forklart stamming som et problem i

språkproduksjon.

Forskning med fokus på nevrologi og stamming har vokst de siste årene, men selv etter økende forskning på nevrologi og genetikk kan forskere fortsatt ikke enes om en

enkeltstående forklaring på hvorfor stamming oppstår. Det finnes imidlertid en enighet om at nevrologiske faktorer skaper en predisposisjon for stamming og at denne trigges av

miljømessige faktorer (Yairi & Seery, 2011). Studier av forekomsten av stamming i familier, viser at mellom 30 og 60 % av tilfellene av personer som stammer har andre i familien som også stammer (Kraft & Yairi, 2011). I en sammenlignende studie fant Kraft (2010) at 10 gener kan bli foreslått som såkalte «kandidat-gener» for utviklingsstamming, og videre funnet at disse kan ha innvirkning på produksjonen av flytende tale. Mange av genene ble også funnet å være innblandet i andre kjente nevrologiske, atferds-, tale -og språkforstyrrelser. Alm (2005) mener for å ha funnet at stamming skyldes en forstyrrelse i en del av hjernen som er knyttet til den automatiske produksjonen av tale. Hovedproblemet foreslås å være bristende startsignaler før uttalen av stavelser og lyder. Chang, Kenney, Loucks & Ludlow (2009) argumenterer for at slike motoriske vansker ikke kun er knyttet til tale. Undersøkelsen deres viste at personer som stammer avviker fra kontrollgruppen bestående av personer som ikke stammer, når det kom til nevrologiske responser under motorisk planlegging og

gjennomføring av tale, men også til handlinger som ikke var knyttet til å snakke.

Faktorer som sosialt miljø, emosjonelle forhold, læringsevne, talemotorisk organisasjon, og språklige evner spiller sammen på en kompleks måte som er unikt hos hvert enkeltindivid for å opprettholde og forsterke vansken (Garsten & Lundström, 2008). Samspillet kan variere over tid, og det kan hende tidspunktet for når man er utsatt for en faktor er av betydning. En mulitfaktoriell modell beskriver årsaksfaktorer og faktorer som opprettholder vansken på følgende måte:

Our view is that predisposing physiological and linguistic (speech and language) factors are likely to be significant in the onset and development of stammering and it is the interaction of these with psychological and environmental aspects that

constitutes to the severity and persistence of the disorder, as well as the impact it has on a child and the family. (Kelman & Nicholas, 2008, s. 5)

(21)

11

2.1.3 Stamming hos voksne

«Adults who have stuttered for several decades are likely to have become sophisticated travelers within the culture of stuttering» (Manning, 1999, s. 160).

En voksen person som stammer har ofte levd så godt som hele sitt liv med ufrivillige brudd i talen og opplevelsen av å ikke få sagt det han eller hun ønsker. Personens stammemønster, bestående av muskelspenninger, fluktatferd, ord- og situasjonsunngåelser har nærmest automatisk blitt en del av språket, og livet. På samme måte har en voksen som stammer opplevd mange nederlag og opplevelser av mislykkethet knyttet til stammingen. Mange kan også ha følt seg alene med stammingen. I den voksne befolkningen anses stamming å

forekomme hos knappe 1% (Ramberg & Samuelsson, 2008). Av disse er kun 1 av 5 eller 1 av 6 kvinner (Bloodstein & Bernstein Ratner, 2008). Den skjulte delen av vansken kan på dette stadiet utgjøre et vel så stort problem som de konkrete talebruddene. Erickson & Block (2013) fant for eksempel i sin undersøkelse at ungdom som stammer er mer engstelig for

kommunikasjon og har lavere selvtillit i kommunikasjon enn andre i aldersgruppen. Undersøkelsen viste videre at familiene deres også var påvirket emosjonelt, og at ungdommens frustrasjon skapte emosjonell slitasje og familiekonflikt. Gjennom disse

erfaringene kan den voksne ha kommet til å skape en oppfatning av, og forventing til, seg selv som en «impaired speaker» basert på opplevelsen av andres reaksjoner og frykt for disse (Guitar, 2014). Stammingen og oppfatninger og stereotypier det bringer med seg, kan oppleves som et hinder på veien mot voksenlivet, og for noen kan stamming påvirke

livskvalitet og selvbilde negativt (Craig et al., 2009, Plexico et al., 2009b). Noen kan oppleve at denne identiteten ikke er forenlig med voksenlivet og de kvalitetene som kreves her

(Daniels & Gabel, 2004).

Som voksen opplever man effektiv og vellykket kommunikasjon som stadig viktigere for å opprettholde selvstendighet og deltakelse i daglige aktiviteter (Bricker-Katz et al. 2013). Selvstendighet kan for mange være en nøkkel til voksenlivet, og er spesielt aktuelt i en tid som er preget av individualisering og sosial fragmentering (Thuen, 2011). Å være velformulert blir ansett som en styrke i dag, og forbindes med kontroll over eget liv. I sin masteroppgave gjorde Steine & Inglingstad (2013) en kvantitativ undersøkelse om livskvalitet hos voksne som stammer. Av de spurte svarte over halvparten at stammingen var til hinder både på skolen og sammen med venner i ungdomsskoletiden og på videregående. Undersøkelsen viser videre at voksne mennesker som stammer har en bedre livskvalitet og større selvtillit enn i barne- og

(22)

12

ungdomsårene. Jobb utgjør for de aller fleste en stor del av voksenlivet, og kan for voksne som stammer representere en ny stressfaktor (Bricker-Katz, et al., 2013). Flere av dem som

stammer har negative tanker om seg selv når de er på jobb. Noen opplever at stammingen får dem til å virke mindre intelligente, og gjør at de kompenserer for å bli anerkjent i jobben de gjør (Bricker-Katz, et al., 2013). Over 33 prosent av de spurte i Steine & Inglingstad (2013) sin undersøkelse anså stammingen som en påvirkningsfaktor ved valg av utdannelse. I Rice & Kroll (2006) sin undersøkelse svarte flertallet at stamming hindret sjansene for å bli

forfremmet på jobb, og at stammingen på ulike måter opplevdes hemmende på flere områder i arbeidslivet.

2.1.4 Håndtering av stamming

«Regardless of the overall treatment strategy, in order for the speaker to achieve success, he must eventually develop fresh ways of thinking about himself and his problem» (Manning, 2010, s. 389).

Voksne som stammer har hatt mange år på å tenke over om de alltid må leve med

stammingen, og hvordan de best mulig kan gjøre det. Mange har opplevd at dette er tema på skolen og i familien. Noen har lang erfaring med behandling som barn, mens andre først som voksne tar et aktivt valg om å snakke om stammingen og forsøke å endre den. Når et slikt valg tas har den voksne reflektert over sin egen tale og det å være en person som stammer (Guitar, 2014). Dette kan også være et tema som blir tatt opp i behandlingen (Manning, 2010). En overvekt av informantene i min studie forteller at behandlingen har farget tankene om stammingens påvirkning på hvem de er.

Det må imidlertid påpekes av det med håndtering ikke bare dreier seg om behandling. Også sosiale nettverk kan spille en stor rolle i en persons håndtering av talevansken. Flere studier har sett på hvordan sosiale nettverk kan spille en viktig rolle i livet til voksne som stammer. Craig, Blumgart & Tran (2011) fant at sosialt støttende nettverk og vellykket sosial

integrering kan gi økt følelse av kontroll over ens liv og daglige fungering, og virke beskyttende mot utvikling av psykiske plager og et negativt selvbilde. I undersøkelsen til Blumgart, Tran, & Craig (under publisering) fremheves den potensielt skadelige påvirkningen manglende sosial støtte har på humøret til voksne som stammer. Funn fra kvalitative intervju med voksne som stammer og deres partnere som ikke stammer, utført av Beilby, Byrnes,

(23)

13 Meagher, & Yaruss (2013), viser at informantene og partnerne deler erfaringer som

reaksjoner på stamming, behandling og oppfølging. Funnene gir grunnlag for å argumentere for at en partner uten taleflytvansker kan fungere som en «agent for change» i behandling og håndtering (Beilby et al., 2013). Sosial støtte og ulike typer behandling kan med andre ord virke forsterkende på hverandre og henge nært sammen. Nedenfor følger en kort oversikt av de behandlingsmåtene som informantene nevner i samtalene, samt noe om hovedlinjene i logopedisk behandling.

To hovedretninger i logopedisk arbeid med stamming

Måtene å jobbe med stamming på som logoped er mange, men hovedtradisjonene for behandling kan grovt deles inn i to: flytforming og stammemodifikasjon (Shapiro, 2011). I flytformende behandling arbeides det for å redusere den hørbare delen av stammingen. Behandlingen tar utgangspunkt i at stammingen er lært atferd og at den kan endres eller reduseres ved forsterkende responser av positiv eller negativ art. Når taleflyten økes vil også negative følelser og holdninger knyttet til stammingen reduseres (Guitar, 2014). Målet for behandling er spontan flyt i talen, eller kontrollert flyt om det ikke lar seg gjøre. Innen tradisjonen for flytforming regnes også behandlingsmetoder som inkluderer tekniske hjelpemidler (Shapiro, 2011). Speech Easy er et slikt hjelpemiddel. Det ser ut som et høreapparat, og nevnes her som et eksempel, da en av informantene har erfaring fra bruk av dette. Poenget er å oppnå bedre flyt gjennom «delayed auditory feedback» (DAF) (Pollard, Ellis, Finan, & Ramig, 2009). Også andre apparater gjør det samme, og flere applikasjoner med DAF kan lastes ned til smarttelefoner. Ved hjelp av apparatet kan den som stammer høre stemmen sin med en liten tidsforsinkelse, og på en annen tonehøyde. Formålet med

forsinkelse og endringer i toneleie er å gjenskape «koreffekten» som menes å være den

effekten som gjør at en ikke stammer når man synger eller snakker i kor med andre (Pollard et al., 2009).

Innenfor tradisjonen stammemodifikasjon, retter logopeder fokus mot selve

stammeøyeblikkene og den skjulte delen av stammingen. En slik tilnærming antar at stamming oppstår som et resultat av unngåelser av ord og situasjoner der man stammer, og kamp for å snakke flytende. Behandlingen søker å redusere talerelatert unngåelsesatferd, frykt og negative holdninger, ved å endre måten å stamme på (Shapiro, 2011). Målet er at den som stammer skal kunne modifisere sin egen tale i, rett før eller etter et forventet stammeøyeblikk, slik at stammingen blir mer flytende og avslappet (Van Riper, 1982). Ved å redusere tempo

(24)

14

og muskelspenninger kan den voksne som stammer oppleve å kontrollere stammingen som i sin tur kan være med på å endre atferd, følelser og holdninger knyttet til talen, og dermed redusere unngåelsesatferd.

Integrert tilnærming

«Stuttering modification and fluency shaping are endpoints of a psychotherapeutic

continuum» (Shapiro, 2011, s. 205). Å plassere de to behandlingsmetodene på motsatte deler av en skala fungerer i følge Shapiro (2011) som et teoretisk rammeverk for å skreddersy et behandlingsprogram for hvert enkeltindivid som stammer. En slik kombinasjon av de to er det Guitar (2014) kaller en integrert tilnærming. Behandling må ta hensyn til personen som stammer som helhet, som en unik person som på best mulig måte skal fungere i en kommunikasjonssituasjon (Shapiro, 2011). Logopeden vil tilrettelegge en best mulig

behandlingsmåte, og finne teknikker fra begge logopediske retninger. En endring hos klienten er avhengig av mer enn bruk av teknikker, men krever et hensyn til klientens egne behov og læringsmåter. «More than anything else, both the path and the pace of treatment should be set by the individual we are trying to assist» (Manning, 2010, s. 354). Behandling innenfor en integrert tilnærming fokuserer både på at den som stammer skal snakke flytende, samtidig som han eller hun skal ha et bredt spekter av strategier for å kunne bli i stand til å modifisere stammeøyeblikket slik at den stammingen som oppstår blir mer flytende og avslappet i situasjoner der flyt er spesielt viktig (Guitar, 2014). Videre jobbes det med at den som stammer kan være komfortabel med å stamme noe når det skjer.

Kognitiv tilnærming

Tilnærminger fra kognitiv terapi har de siste årene fått økt oppmerksomhet innen logopedisk behandling for stamming. Kognitivt terapi brukes noen ganger alene, men er mer vanlig å kombinere med trekk fra flytforming og stammemodifikasjon (Manning, 2010). Menzies, Onslow, Packman & O’Brian (2009) har utarbeidet et eget program som kombinerer deler av kognitiv atferds terapi (CBT) med logopedisk behandling, og argumenterer for at det er lett for logopeder å inkorporere i behandling. Riktignok krever det en trygghet med metoden for at logopeden kan jobbe på den måten. I en studie som gjennomførte et CBT-program på 32 voksne som stammer fant Menzies et al. (2008) at en slik terapiform viste seg å være effektiv for sosial og psykologisk fungering, men uten å ha innvirkning i talen. Manning (2010)

poengterer at verdien av en slik terapiform nettopp er en slik fungering, og at når kvaliteten på kommunikasjonsmåten øker, gjør den generelle livskvaliteten det samme. Det overordnede

(25)

15 målet for behandling med en kognitiv tilnærming er å forandre måten klienten oppfatter seg selv og stammingen sin, samt måten han eller hun tolker responser fra andre. Behandlingen fokuserer i mindre grad på selve taleflytvansken og mer på individets sårbarhet og ressurser for å gi mer effektive strategier for problemløsning, og behandlingsmetoder tilpasses den enkeltes problem og ressurser. Ved å redusere unngåelsesatferd og bli mer selvsikker, kan personen som stammer forandre det som utgjør den hemmende delen av stammingen som kommunikasjonsvanske.

McGuire programmet

McGuire programmet er et intensivt stammebehandlingskurs drevet av voksne som stammer. Programmet baserer seg på likemannprinsippet, hvor mennesker som har erfaring med stamming leder kurset og lærer opp andre i samme situasjon. I Norge har programmet fått oppmerksomhet i media, blant annet gjennom BBC dokumentaren «Hjelp eg stammar» som har blitt vist på NRK. Jeg nevner behandlingsprogrammet her fordi to av informantene har erfaring fra det og nevner det i sine svar. I kjernen av McGuire programmet er et fire dagers langt intensivkurs. Behandlingen legger vekt på intensiv behandling og streng disiplin. Her læres en spesiell teknikk for kontrollert pust og tale. Samtidig legges det også vekt på å redusere frykten knyttet til talesituasjoner, ved frivillig stamming, og åpenhet rundt egen stamming (McGuire, 2008). Deltakerne får også langvarig oppfølging etter de fire dagene gjennom en håndbok, og tilbud om kontinuerlig kontakt med de kaller en personlig trener, en tidligere kursdeltaker. Det arrangeres også oppfriskningskurs som det forventes at deltakerne skal være med på underveis i oppfølgingen.

2.2 Identitet

Voksne som stammer vil kunne, ved å reflektere over sin egen tale og sammenligne den med andres, integrere stammingen som en del av sin egen identitet (Boyle, 2013a). Som en inngangsport til å forstå hvordan ulike faktorer som stereotypier, ulike typer stigma og følelser som i årenes løp har oppstått som en reaksjon på stammingen, spiller inn på en persons identitet, vil jeg først gi plass til en definisjon av begrepet.

(26)

16

Identitet og selvet er to begrep som i faglitteraturen brukes om hverandre. Disse er mangefasetterte og komplekse begrep som har vært tema for diskusjon hos utallige teoretikere fra ulike faglige bakgrunner (Robins, et al., 2010). Det finnes i dag mange ulike definisjoner, men ikke noe uttalt rammeverk for å forstå begrepene innenfor. Ulike teoretiske retninger bruker og definerer begrepene på ulike måter. Noe av grunnen til forvirringen er kanskje at selvet eller identiteten ikke referer til en enkel enhet, men til et mylder av strukturer og prosesser (Robins et al., 2010). Skaalvik & Skaalvik (2005) beskriver identitet som

spørsmålet om hvem man er. For å svare på dette kreves at personen opplever stabilitet og kontinuitet, uavhengig av overflatiske endringer. Det er snakk om en grunnleggende forståelse som ikke endrer seg fra dag til dag. I begrepet inngår mange aspekter, som

menneskers selvoppfatning, selvforståelse, selvaktelse, og kommende og ideelle selv (Markus & Nurius, 1986). Robins et al. (2010) mener at de fleste definisjoner av selvet kan kokes ned til to fenomen, nemlig selvoppfattelse, og selvrepresentasjon. Med selvoppfatning menes enhver oppfatning, vurdering, forventning, tro eller viten som en person har om seg selv (Skaalvik & Skaalvik, 2005). Selvpresentasjon er slik mennesket ønsker å fremstå for andre, et bilde av den han eller hun ønsker å bli oppfattet som (Robins et al., 2010). En persons selvpresentasjon kan være styrt av ulike hensyn som varierer fra situasjon til situasjon, basert på en opplevd sosial forventning fra personer rundt en, eller på egen oppfatning av hvilke karakteristika som kreves i den spesifikke situasjonen.

Erikson (1980) hevder at identitet utvikles gjennom ulike stadier hele livet, og at identitet er en størrelse man har èn av, den utgjør menneskets opplevelse av seg selv, slik man egentlig er. Identitet skapes både gjennom en persons individuelle egenskaper, og gjennom sosiale relasjoner. Fra et sosialkonstruktivistisk ståsted kan selvet betraktes som en sosialt konstruert enhet, og James (1890) argumenterer for at et menneskes identitet forandrer seg etter de sosiale kontekstene det befinner seg i. I ulike kontekster blir mennesket tildelt en sosial rolle som hver har med seg en egen identitet. Fra dette perspektivet på sosial identitet kan personer ha mange ulike identiteter som reflekterer deres varierende gruppemedlemskap, og sosiale forhold. Det vil si at spørsmålet «hvem er jeg?» vil romme svar som utgjør alt fra

personlighetstrekk, tanker og holdninger, ens plass i et sosialt nettverk, og kulturelle

tilhørighet (Robins et al, 2010). Et menneskes forståelse av hvem det er, er dermed også sterkt preget av forståelse av hvem andre er. Identitet resulterer fra handlinger gjort med andre i sosiale sammenhenger og individets følelse av identitet oppstår gjennom godkjenning fra andre i gruppen.

(27)

17 Robins et al. (2010) har utviklet James (1890) sitt skjema om nivå og strukturer innad i selvet. Skjemaet beskriver hvordan mennesker har flere sider ved seg selv, og tilpasser seg de ulike sosiale situasjonene og relasjonene de er en del av. Det skilles mellom selvet på fire nivå (Robins et al. 2010). Selvverdet, eller personens aksept av seg selv, det vil si de generelle positive eller negative holdningene til seg selv,preges av hvilken del av identiteten som er i fokus. Det personlige selvet er selvets første nivå, og er menneskets oppfatning av dets private selv, inkludert personlighetstrekk, verdier og evner. Når mennesket fokuserer på dette selvet, oppnår individet selvverd av å møte sine personlige ønsker. Det relasjonelle selvet, nivå to, er menneskets oppfatning av seg selv i nære relasjoner, til familie eller partner, og med fokus på dette selvet er gjensidig bekreftelse grunnlaget for god selvfølelse eller selvrespekt. Det tredje nivået dannes av det sosiale selvet, som handler om hvordan personer oppfatter seg selv i mer generelle mellommenneskelige sammenhenger herunder forståelse av sine rolle og sitt rykte. Personens selvverd påvirkes av offentlig annerkjennelse. Siste nivå, det kollektive selvet, er oppfatningen av identitet knyttet til referansegrupper slik som religion, etnisitet og

nasjonalitet. Fokusert på det kollektivet selvet kommer selvfølelse av prestasjoner og av anerkjennelse i den sosiale gruppen man tilhører. Jeg vil i denne oppgaven bruke

identitetsbegrepet slik Robin et al. (2010) beskriver det, altså som en sosialt konstruert enhet.

2.2.2 Mulige selv, spørsmålet om hvem jeg kan bli

For å utfylle forståelsen av selvoppfattelse og identitet introduserte Markus & Nurius (1986) begrepet mulige selv, «possible selves». De mente at ideer om hva man har vært, hva man ønsker å bli og hva man er redd for å bli, også hører hjemme i forståelsen om hvem man er. Forestillinger om det mulige selvet dannes av individets frykt, håp og fantasier. Det er sterkt preget av den forståelsen mennesket har av sitt nåværende selv, men også av den

sosiokulturelle og historiske konteksten det står i, av rollemodeller, media og individets sosiale erfaring (Markus & Nurius, 1986). Hvordan personen ønsker å se seg selv, fungerer som standard eller et referansepunkt, og dermed som en evaluerende og tolkende kontekst for det nåværende selvet. Dette stemmer overens med hvordan Rogers (1969) mener

forestillingene om «det ideelle selvet» og «det reelle selvet» er grunnleggende for individets selvoppfatning. En god sammenheng mellom det ideelle og det reelle selvet vil bedre en persons selvoppfatning. Mennesket vil dermed stadig søke etter erfaringer som bekrefter det ideelle selvet, og søke å unngå erfaringer som gjør det motsatte. Skaalvik & Skaalvik (2005) bruker begrepet ideell selvoppfatning om menneskets oppfatning av hvordan han eller hun

(28)

18

ønsker å være, og den reelle selvoppfatningen om oppfatningen mennesket har av hvordan han eller hun faktisk er. Den ideelle selvoppfatningen farger den reelle. Likeledes blir det mulige selv et insentiv for endring, et mål for noe man vil styre mot, eller et negativ bilde man tar valg for å prøve å unngå. Avstanden mellom egne prestasjoner og ønskebildet av seg selv kan ha konsekvenser for menneskets selvvurdering (Skaalvik & Skaalvik, 2005).

Informantene i studien til Plexico et al. (2009a) oppga at det å være en person som ikke stammer, er en mer ønsket identitet enn det å være en person som stammer. Ved å skape en dikotomi mellom de to identitetene, kan identiteten «person som ikke stammer» fungere som en referanse for den man ikke er, og dermed representere et mulig selv man ikke vil kunne oppnå. Dermed er det oppstått en diskrepans mellom «the stuttering self» og «the fluent ideal self» som kan resultere i lav selvaksept og negative følelser, som kommer av et sterkt ønske om å være lik lytteren (Plexico et al. 2009a).

Meningen som gis til en opplevelse eller situasjon som er relevant for selvoppfatningen, kan påvirke bildet av det mulige selvet. En konkret opplevelse med et negativt utfall kan aktivere bildet av et negativt mulig selv. Dette kan påvirke selvoppfatningen og det nåværende selvet (Skaalvik & Skaalvik, 2005). Mulige selv har dermed potensialet til å vise den oppfinnsomme og konstruktive naturen til selvet, men reflekterer også i hvilken grad selvet er sosialt

determinert og begrenset (Markus & Nurius, 1986).

2.3 Stamming som en del av identiteten til voksne

Identitet er et sosialt fenomen og kan sees på som et resultat av sosial samhandling innen en kulturell kontekst (Robins et al., 2010). En kan dermed si at vi får vår identitet bekreftet når vi plasserer oss i forhold til andre. Flere teoretikere legger vekt på at å forstå identitet som en sosial konstruksjon kan være et nyttig rammeverk for forståelsen av personer som stammer. Van Riper (1982) sier for eksempel at oppfatning en person har om seg selv vil forandre seg i det han eller hun definerer seg som en person som stammer. Stammingen vil være en faktor som gjør en annerledes enn felleskapet, og tilhørende en gruppe det finnes en oppfatning av. Stammingen vil også kunne preget individets forventninger til seg selv som deltakende i den sosiale settingen. Identiteten som en person som stammer vil følge med i alle andre sosiale situasjoner fordi tale er viktig i alle sosiale forhold (Van Riper, 1982). I det at stamming er en kommunikasjonsvanske ligger det at all interaksjon vil kunne potensielt minne den som stammer på at den skiller seg fra andre (Shapiro, 2011). På samme måte sier Manning (1999)

(29)

19 at et liv med stamming vil prege forståelsen av hvem man er, vil kunne være utslagsgivende for de valg man tar i ulike situasjoner og faser i livet.

Følelsene knyttet til opplevde nederlag i kommunikasjonssammenheng, forventinger og frykt for å ikke lykkes i samhandling, samt erfaring med andres reaksjoner, som utålmodighet eller avvisning, er alt med på å farge en persons identitet (Daniels & Gabel, 2004, Boyle, 2013a). Sekundæratferd som unngåelses- og fluktatferd eller andre emosjonelle reaksjoner kan for enkelte danne et kommunikasjonsproblem, som i sin tur vil kunne utvikle seg til å bli et sosialt problem. Spesifikke kommunikasjonssituasjoner og forventninger til disse påvirker individets oppfattelse av seg selv som et sosialt vesen, og kan farge de oppfatninger en har om hvem man er og hvem man kan bli, og hvor stor plass stammingen tar i livet. Det er dermed ikke sagt at å stamme som voksen nødvendigvis vil bety å ha store sosiale vansker. Hvordan en person håndterer stammingen, og i hvor stor grad stammingen utgjør en del av personens selvoppfatning, vil variere på samme måte som den hørbare delen av vansken. Jeg vil i det kommende presentere teori om hvordan stigma kan oppleves for personer som stammer, samt hvilke følelser som ofte kan knyttes til det å stamme, og hvordan dette kan ha implikasjoner for forståelse av identitet.

2.3.1 Stigma

«Once a stutterer defines himself as a stutterer, as belonging to a special category of persons, the new role changes his perceptions in many ways» (Van Riper, 1982, s. 234).

Stigma er sterkt knyttet til en persons identitet, og flere teoretikere har sett på sammenhengen mellom stigma og stamming (Boyle, 2013a, Butler, 2013, Flynn & St Louis, 2011). Det er funnet at stamming kan være en stigmatiserende vanske og at denne i sin tur kan påvirke en persons identitet (Boyle, 2013a). Personer blir stigmatisert av hvordan andre oppfatter dem basert på enkle karakteristika som merkes som avvikende (Goffman, 1963). Stereotypier kan føre til begrensninger i alle deler av livet. Den faglige diskusjonen rundt stamming som stigmatiserende ser ut til i hovedsak å ha dreiet seg om stereotypier i arbeidslivet og funnet flere eksempler på dette: Personer som stammer blir oppfattet mindre positivt i spesifikke jobber, flere har opplevd å ikke få jobb på grunn av stammingen, og andre rapporterer å ha takket nei til jobber på grunn av sin egen stamming (Klein & Hood, 2004, Rice & Kroll, 2006, Bricker-Katz et al., 2013).

(30)

20

Når andre rundt oppfatter stamming og personer som stammer negativt, kan dette være begrensende for kommunikasjon og sosiale erfaringer. Dette kan påvirke personer som stammers oppfatning av hvem de er og forestillingene deres om fremtiden (Boyle, 2013a). Fire typer stigma nevnes ofte i nyere sosiologisk og psykologisk litteratur (Jones & Corrigan, 2014):

Offentlig og strukturelt stigma

Et offentlig stigma, «public stigma» oppstår når den generelle offentligheten tilslutter seg stereotypier om sykdom og vansker, og diskriminerer disse gruppene (Jones & Corrigan, 2014). Media og andre offentlige instansers presentasjon av offentlige normer er med å

underbygge et slikt stigma. Det kan blant annet være implisitte beskrivelser brukt om personer i nyhetssaker, eller fremstillinger i film og tv. Personer som stammer har stadig blitt negativt fremstilt i film, ofte med stamming som et karaktertrekk som skal understreke svakhet eller nervøsitet (Johnson, 2008). Det er gjort mange funn på negative stereotypier knyttet til personer som stammer, oppsummert av Boyle (2013a) og Daniels & Gabel (2004) som sjenert, nervøs, engstelig, tilbaketrukket, selvbevisst, anspent, nølende, flau, innadvendt og usikre. Disse stereotypiske oppfatningene av personlighetstrekkene til personer som stammer er funnet hos mennesker i ulike yrker på kryss av kulturer. Det er også gjort funn som viser at personer som stammer tolkes som mindre intelligent, og mindre kompetente enn de med flytende tale (Boyle, 2013a, Daniels & Gabel, 2004).

Et offentlig stigma kan føre til diskriminering av grupper, spesielt i helsesammenheng, som igjen kan føre til mindre muligheter i skole og jobbsammenheng, i en boligsituasjon, med tanke på forhold og i andre kommunikasjonssammenhenger (Jones & Corrigan, 2014). Forskning viser at det finnes et offentlig stigma knyttet til stamming, som kan påvirke ulike sosiale dimensjoner av livet. Unge voksne som stammer oppfattes i noen grad som mindre attraktive av jevnaldrende, og mindre aktuelle til å innlede et romantisk forhold til (Van Borsel et al., 2011). Rice og Kroll (2006) fant at 16 % av de 282 deltakerne i studien hadde opplevd å bli fortalt at de ikke fikk en jobb på grunn av at de stammer. Videre ble en det funnet at en 39 % av de spurte trodde at deres evne på jobb har blitt feilaktig vurdert av deres overordnete. Det er funnet at mange som ikke stammer har en mening om at jobber som krever verbal utfoldelse er lite egnet for en person som stammer (Gabel, Blood, Tellis & Althouse, 2004). Disse stereotypene gjør seg spesielt gjeldende i en ansettelsesprosess, fordi de aller fleste ansettelsesprosesser er tuftet på et intervju. Om en arbeidsgiver ikke er bevisst

(31)

21 på hva stamming er kan stereotypene spille inn i han eller hennes bestemmelsesprosess

(Garcia, Barrette & Laroche, 1999).

Strukturelt stigma, «structural stigma» inkluderer både private og offentlige institusjonaliserte regler, reguleringer, og normer som diskriminerer individer med stigmatiserte tilstander, tilsiktet og ikke tilsiktet (Jones & Corrigan, 2014). For eksempel kan det stadige kravet om tempo og muntlig presentasjon i situasjoner som et jobbintervju, være eksempler på ikke-tilsiktet diskriminering. Audition som jobbintervju er en stadig vanligere rekrutteringsmodell for hotellbransjen (Nordby, 2011) som det er lett å forestille seg kan være en utfordring for folk som stammer. Garcia et al., (1999) tror det å samme kan gjelde for selve jobbsituasjonen:

The growing demands put on communication skills in the workplace suggest that persons with impairments related to the skills are at risk of being systematically excluded from the job market if no action is taken to reduce or eliminate the obstacles that they must face. (Garcia et al., 1999, s. 21)

Selvopplevd stigma

Selvopplevd stigma, «self-stigma» beskriver individets internalisering av offentlige

stereotypier og den selvdiskriminering som kan følge med (Jones & Corrigan, 2014). Personer som stammer kan være redde for å bli oppfattet som dumme, introverte, uintelligente, eller rare, som et resultat av at andre tolker dem på grunnlag av stereotypiene som finnes om dem som gruppe (Klompass & Ross, 2004). Personer som stammer kan komme til å internalisere disse negative holdningene og integrere dem som en del av sin selvoppfattelse (Klompass & Ross, 2004). Personer vil kunne oppleve at en slik selvdiskriminering fungerer som et hinder i arbeidslivet, for selvstendig liv, for meningsfulle relasjoner eller andre sosiale situasjoner. Frykt for å bli negativt mottatt kan resultere i isolasjon eller unngåelsesatferd som i sin tur kan føre til positiv, men over lengre sikt negativ, påvirkning på livskvalitet (Plexico et al., 2009b). Ved å internalisere andres reaksjoner vil personen som stammer kunne oppleve

kommunikasjonssituasjonen på en annen måte enn det som var samtalepartnerens intensjon. «A negative self-concept is formed not only by perceptions of listeners reaction but it, in turn, also affects those perceptions» (Guitar, 2014, s. 132). Måten en blir betraktet av andre vil farge en persons selvoppfatning.

I litteraturen forklares selvstigmatisering med tre a-er. «Awareness of public stereotypes, agreement with these stereotypes, and application of one or more stereotypes to the self»

(32)

22

(Jones & Corrigan, 2014, s 18). Disse tre fasene kan overføres til personer som stammer. Voksne som stammer er klar over at de blir tolket negativt (Bricker-Katz, Lincoln, &

McCabe, 2009), og kan i følge Craig, Hancock, Tran & Craig (2003), være enig i de allmenne stereotypiene. På den måten kan en person som stammer danne tankerekken: «De fleste tror folk som stammer er dumme, de har rett, jeg er dum.» En slik forståelse kan naturligvis påvirke sosial interaksjon, og videre individets tanker om identitet. Opprettholdelsen av stereotypier som at personer som stammer er dumme, er i følge Garcia et al. (1999) del av det som kan gjøre taleflytvansken til et handicap. Mens stigma i det offentlige rom kan være diskriminerende, er denne typen indre stigma hindrende for en selv. Det påvirker selvverdet, kan gi lavere forventninger og lavere selvtillit. Samtidig kan det påvirke hvordan individet forholder seg til andre. Personer som stammer kan reagerer på de følte oppfatningene fra andre ved å isolere seg fra andre, som igjen vil kunne forsterke stereotypiene (Garcia et al., 1999). I tråd med forståelsen av selvdiskriminering viser forskning at enkelte personer som stammer, velger bort jobber og andre ønskede aktiviteter som involverer verbal utfoldelse på grunn av stammingen. Klein & Hood (2004) fant at and 20% av de 232 spurte i undersøkelsen hadde takket nei til en jobb eller en bedre stilling på jobb på grunn av stammingen. Bricker-Katz et al., (2013) fant at informantene i deres kvalitative studie så ut til å begrense seg selv når det kom til å prøve å få en bedre jobb fordi de fryktet intervjuer eller fryktet økt verbal kommunikasjon i en ny rolle. En slik begrensning kan også skyldes en negativ forventing til den kommende situasjonen. Jones & Corrigan (2014) kaller en slik negativ forventing til fremtiden for «why try» effekten. Hvorfor prøve å få jobben som krever god verbal

fremstillingsevne når man vet man kommer til å stamme allerede på jobbintervjuet? Individet danner gjennom en slik argumentasjon med seg selv et spesifikt negativt mulig selv (jamfør Markus & Nurius, 1986), og bruker dette som referansepunkt for å unngå konkrete situasjoner eller muligheter i fremtiden.

Label avoidance

«Label avoidance» (i mangel av et godt norsk uttrykk) refererer til prosessen hvor individer avviser eller nekter å være en del av en gruppe som mottar eller søker hjelp for en vanske, for på den måten å unngå å bli stemplet som en sterotyp (Jones & Corrigan, 2014). Det vil kunne si å la være å oppsøke logoped grunnet en frykt for merkelappen «stammer» og dermed de egenskapene man tror følger med. Dette henger nært sammen med selvopplevd og offentlig stigma, fordi det både er frykten for andres oppfatning, men også egen frykt for den

(33)

23 «dis-identification» kan være en måte å distansere seg fra en sosial identitet og de negative sterotypiene som følger med identiteten. Hun eksemplifiserer dette med noen av at

informantene i hennes studie distanserte seg fra stammingen ved å omtale vansken som et «det», en faktor utenfor dem selv. Jones & Corrigan, (2014) argumenterer for at «label avoidance» gjør at en har vanskelig for å være åpen rundt problemet blant andre og på jobb, som igjen kan vanskeliggjøre sosial samhandling. En slik frykt kan være hemmende når man vet hvor mye åpenhet og utlevering vektlegges i behandling av stamming (Shapiro, 2011).

2.3.2 Følelser

«For persons who stutter, negative emotions influence both the ability to communicate and the style of communicating, leading them to communicate in a different way or to choose not to communicate» (Daniels & Gabel, 2004, s 202).

Personer som stammer kan ofte erfare følelsesmessige reaksjoner til deres fortløpende forsøk, og der tilhørende nederlag, med å kommunisere flytende. Stadige brudd i

kommunikasjonssituasjonen kan skape negative følelser relatert til hvordan personene møter kommunikasjon, hvordan de opplever en interaksjon, og hva de føler om samhandlingen i etterkant. På samme måte som talebruddene kan styre en persons ønske om å kommunisere med andre, kan følelsene knyttet til stamming gjøre det. Disse følelsene kan til slutt bli en del av personens måte å kommunisere på, som potensielt kan være mer forstyrrende i

kommunikasjonen enn selve ikke-flyten (Shapiro, 2011). Følelsene kan både oppstå som en reaksjon på egen stamming, men også i frykt for andres reaksjoner. På den måten kan det argumenteres for at følelsene også kan forstås som en reaksjon på de ulike typene stigma en person som stammer kan oppleve. Negative følelser kan for noen farge hele opplevelsen av å stamme. Begrepet «personalized stuttering» viser hvordan følelsene knyttet til stammingen kan påvirke en persons sosiale samhandling og virke identitetsskapende for noen (Daniels & Gabel, 2004).

I en gjennomgang av teori om stammingens påvirkning på sosial identitet påpeker Daniels & Gabel (2004) at spesielt de tre følelsene sinne, skam og skyld går igjen i litteraturen. Corcoran og Stewart (1998) fant i sine dybdeintervjuer med åtte voksne mellom 25 og 50 at erfaringene med stamming i livet til disse informantene resulterte i følelser som hjelpeløshet, skam, frykt og unngåelse. Gjennom intervjuer med seksten personer som stammer mellom 20 og 59, fant Klompass & Ross (2004) at alle informantene hadde kjent på sterke følelser knyttet til

(34)

24

stammingen, spesielt frustrasjon og sinne. Plexico et al. (2009a) sin intervjuundersøkelse med ni voksne viste at disse syntes stammingen kunne bli et hinder i kommunikasjon, og at de hadde opplevd å føle frykt, frustrasjon, skam, flauhet, hjelpeløshet og sinne knyttet til stammingen. Disse følelsene viser hvordan stamming kan oppleves som en svært stressende og fryktinngytende erfaring. Guitar (2014) understreker at noen som stammer kan komme til å projisere sine egne følelser om stamming over på samtalepartneren, noe som vil virke

hemmende på kommunikasjonssituasjonen og på sosial samhandling. Sinne og frykt

Følelsen av sinne kan for noen være grunnet det urettferdige i stammingens natur, i og med at den rammer tilsynelatende tilfeldig, og at følelsen av sinne således kan bli en kjernefølelse i samvær med andre (Daniels & Gabel, 2004). Det er tidligere funnet en sammenheng mellom sinne og frykt, ofte forklart som alternative emosjonelle reaksjoner på fare (Riggs, Dancu, Gershuny, Greenberg & Foa, 1992). Shapiro (2011) mener likeledes at frykt skapes av oppmerksomhet eller forventing om fare, og viser seg som angst eller panikk. For en person som stammer kan frykt, sinne, eller frustrasjon oppstå på grunn av en forventning om å stamme. Frykt for negativ vurdering eller andre sosiale sanksjoner kan være styrende for hvordan voksne som stammer forholder seg til andre (Bricker-Katz et al., 2009, Klompass & Ross, 2004, Plexico et al., 2009a). Negative følelser som sinne kan i noen tilfeller være et hinder for andre positive følelser, og kan rette seg både mot en selv, mot andre, og mot en konkret situasjon der stammingen oppleves som begrensende, og kan dermed gjøre det vanskelig å hanskes med kommunikasjonsproblemene (Daniels & Gabel, 2004). Skyld og skam

«Guilt is the painful feeling that results from doing something we think is wrong or not doing something we think we should» (Shapiro, 2011, s. 418). Personer som stammer kan oppleve å føle skyld på grunn av en forståelse av at de ikke burde stamme, eller fordi de føler seg ansvarlige for stammingen (Daniels & Gabel, 2004). Andre kan føle skyld for at de ikke klarer å gjøre noe med stammingen (Van Riper, 1982). Med andre ord er skyld sterkt knyttet til atferd, og kan for personer som stammer også være relatert til vansker med

kommunikasjonen, til unngåelse eller en opplevelse av at det er flaut å utsette seg selv og andre for stammingen. Skyld kan i noen grad fungere som en motivasjon til å jobbe med stammingen.

(35)

25 Der skyld til en viss grad kan fungere som et insentiv til endring, er skam en mindre

konstruktiv følelse (Robins et al., 2010). Det handler ikke lenger om det man gjør, men snarere om den man er, og dermed sterkt knyttet til identitet og stigma. Uten selvoppfatning, ingen skam (Robins et al., 2010). «Shame is the painful feeling we experience when we realize that part of us is defective, bad, or a failure» (Shapiro, 2011, s. 418). Det kan ofte være stereotypier som skaper en slik forståelse av å være avvikende (Boyle, 2013a). Skam kan komme som en reaksjon på en samhandlingssituasjon, en telefonsamtale som ender med at samtalepartneren legger på, eller en situasjon som ender i unngåelse (Shapiro, 2011). Unngåelsesatferd, både for situasjoner, men også for stammingen som tema, kan føre til at følelsen eskalerer til et punkt der den som stammer velger fullstendig isolasjon, som igjen fører til ensomhet og mulig depresjon.

2.3.3 Selvaksept

«Acceptance involves acknowledging to the self and others that a problem exists, that the problem does not define the speaker's identity, and that the individual is capable of being an active agent in the change process» (Plexico et al., 2009b, s. 121).

Selvaksept er funnet å være en viktig del av voksnes håndtering av stamming, og fremheves i klinisk arbeid (Plexico et al., 2009a, Manning, 2010, Guitar, 2014). Selvaksept har

innvirkning på en persons selvoppfatning, det vil si av hvor stor del av ens identitet stammingen utgjør. Plexico et al. (2009a) viste i sin kvalitative studie at der flukt og unngåelsesstrategier ga nedsatt livskvalitet, gjorde konfronterende strategier personene til aktører i eget liv. Informantene oppga at de ved å akseptere de ofte negative konsekvensene av sine følelsesbaserte unngåelsesstrategier, ble mer villige til å vurdere mer funksjonelle metoder for mestring. Bedret selvbilde og selvaksept gav økt sosial deltakelse og bedre sosiale opplevelser. Manning (2010) understreker at ved å nærme seg stammingen, ved å akseptere eller anerkjenne problemet, kan de negative tankene og følelsene reduseres og problemet kjennes mer håndterbart.

Selvaksept vil imidlertid ikke si at man inntar en passiv eller underdanig holdning til problemet. Å akseptere en del ved seg selv vil snarere kunne fungere som en drivkraft for endringer i form av større selvinnsikt, økt selvverd, større trygghet i sosiale sammenhenger, og dermed mindre av lite hensiktsmessige håndteringsformer som unngåelse og flukt (Falck, 1996, Skaalvik & Skaalvik, 2005). Ved å nærme seg et problem kan problemet oppleves å ta

(36)

26

mindre plass i en persons identitet (Plexico et al., 2009b). Beisser (1970) kaller dette «Den paradoksale teori om forandring». Individet må godta hvem det er før han eller hun kan forsøke å endre det. Det vil for en person som stammer bety å være åpen om talevansken før han eller hun prøver å minske stammesymptomene. Guitar (2014) argumenterer på samme måte for at personer som stammer kan redusere frykten for å stamme sammen med andre, ved å selv adressere stammingen og diskutere den med familie venner og kollegaer. Falck (1996) beskriver paradokset på denne måten: «Den indre krig slutter først, når man bliver den, man er, i betydningen: tager sin natur alvorligt uten at fordømme den. Og først da bliver en ægte forvandling (vækst) mulig» (Falck, 1996, s. 31).

Figure

Updating...

References